En dag i Tirana

“Vi dro inn til Tirana på dagstur i går, sånn på egenhånd” sa jeg, og smilte. Den lokale guiden, Mili, smilte tilbake og sa med en selvsikker mine “åja, dere tok taxi inn?” Jeg ristet på hodet. “Neida, vi tok bussene. Reise inn på en litt mer lokal måte, kanskje?” Mili stirret på meg. “Tok dere bussene? Alle sammen? Det var ikke så skandinavisk gjort av dere?” Jeg lo. Kanskje det ikke er det? Jeg mener, det er jo veldig lett og behagelig når du er et sted for en kort periode å tenke at man må skynde seg, at en har liten tid på å komme seg fra a til å. Det forstår jeg godt. Jeg har selv en tendens til å ville presse timeplanen så full som mulig når jeg er ute på reisefot for å se mest mulig. I tillegg, når en taxitur på 40 minutter koster rundt 4000 LEK (308 kroner/36 USD) er det lett å bare slenge seg i en taxi. Fra Durrës og til Tirana gjorde vi derimot ikke det.

Vi startet med å gå ned gaten hotellet vårt lå i, og fikk presset oss ombord i bussen som gikk inn til Durrës busstasjon. Bussen kostet oss 30 LEK hver (ca 3 kroner), og turen tok ca 5-10 minutter. Ved Durrës busstasjon var det veldig enkelt å finne ut hvilken buss vi skulle ta videre til Tirana – vi fant bare en av de mange mennene som ropte “Tiranë! Tiranë!”, og kløv ombord. Denne bussen kostet 200 LEK per person, og tok ca 40 minutter. Da bussen stoppet på bussholdeplassen i Tirana oppdaget vi dog at vi fremdeles var 2,7 km fra der vi egentlig hadde lyst til å tasse rundt.

Thomas gikk bort til en eldre herremann som stod ved busstasjonen.  Mannen snakket ikke et ord engelsk, men gav Thomas et stort smil da Thomas viste kartet på telefonen sin, pekte på hvor vi ville dra til. “Bus?” sa Thomas spørrende, og pekte. Mannen nikket, “yes, yes!”, og signaliserte at vi skulle følge etter han. Jeg må innrømme at min første tanke var at han skulle ta oss med til en bil eller taxi, og så kreve masse penger av oss. Jeg tok veldig, veldig feil! Mannen fulgte oss bort til et busstopp som lå rett ved den sterkt trafikerte veien, og sa “Bus!” Vi smilte. Og så stod han bare der, og så bortover veien, og så ut som han ventet på noe eller noen. To busser kom kjørende inn samtidig, og mannen pekte på en av de, og sa fornøyd “Bus! Bus! For you!”

Hvor snilt er ikke det? Ikke bare viste han oss i retningen busstoppet, eller pekte ut stoppet, han ventet også til vi var vel inne på bussen før han vinket, og gikk tilbake til der han hadde stått. Jeg følte meg øyeblikkelig litt flau for å ha mistenkt han for å være ute etter penger, ettersom han jo viste seg å være langt snillere enn en ville forvente at en fremmed var. (Dette oppsummerer i grunnen godt hvordan mitt førsteinntrykk av albanere er; de er utrolig hjelpsomme og snille. De smiler, de snakker til deg, de er utrolig nysgjerrige på hvem du er og hvor du er fra, og de vil gjerne hjelpe deg – selv om dere ikke snakker samme språk). Denne siste bussen kostet 40 LEK, og tok 5-10 minutter, og så var vi plutselig der vi ville være – midt i Tirana. (For totalt 540 LEK istedet for 4000 – win!)

Helt siden første gang jeg nevnte at jeg gjerne ville reise til Albania har folk sett på meg som om jeg var gal, og spurt “men, hvorfor? Er det ikke bare veldig grått og fattig og… ikke så veldig fint?” Heldigvis var Thomas svært interessert i Albania med en gang jeg nevnte det for han. Internett hadde fortalt meg at Tirana skulle være en fargerik, spennende og vennlig by, en slags blanding av det gamle og nye Albania – og jeg må si at internett hadde helt rett! Så snart vi hoppet av bussen så jeg en by som så ut som en vanlig by, og ingenting i nærheten av disse marerittlignende visjonene folk hadde gitt meg om Tirana. Det så ut som en middels stor, koselig by, med fortauskaféer, fargerike bygninger og gatekunst på enkelte vegger.

Første stopp i Tirana, etter en pit-stop på kafé var den ortodokse Autocephalous-kirken, som vi tilfeldigvis fant da vi gikk av bussen. Med sin imponerende fasade hadde den vekket fotografiinteressen til oss begge da vi passerte den tidligere, og vi måtte rett og slett gå tilbake for å se på den. Selv om den var under renovasjon på innsiden var det en flott bygning, med vakre malerier, et flott tak, og en rekke detaljer i gull på utsiden. Vel verdt et besøk.

En av de mange tingene jeg hadde lest om Albania var de mange bunkerene som står igjen rundt omkring i landet, som minner fra kommunisttiden med Enver Hoxha fra mellom 1960 og 1980. Ifølge Wikipedia ble så mange som 173.371 bunkerser bygget over hele landet, noe som betød at svimlende summer ble lagt ned i arbeidet, men bunkerene selv ble aldri brukt til deres opprinnelige formål. Fremdeles den dag i dag ser man bunkerene stå omkring overalt i de ulike terrengene i Albania. I Tirana har to av disse blitt omgjort til museer, henholdsvis BunkArt 1 og BunkArt 2. Ettersom vi hadde relativt kort tid i byen bestemte vi oss for å besøke BunkArt 2, da denne ligger midt i hjertet av Tirana.

BunkArt 2 er stor, en ca 1000 kvadratmeter, og ble bygget i årene mellom 1981 og 1986. Du går først ned en bratt trapp, før museet slynger seg i form av en rekke trange, dunkle ganger, med små klaustrofobiske rom (det virket ikke så lite nå, men når en tenker på at det ved en eventuell evakuering var ment at en skulle kunne oppholde seg i bunkeren i opptil to måneder, så merket i hvert fall jeg litt raskere puls). Rommene og gangene er fylt opp med bilder, filmer og mye annet utstyr som tilsammen forteller noen av historiene til de omtrent 100.000 albanerne som ble påvirket av det hemmelige politiets overvåkning mellom 1945 og 1991. Som om ikke temaet selv er ubehagelig nok, så tilfører lokasjonen definitivt noe til stemningen, mens du går dypere og dypere inn i historiene og skjebnene til både overlevende og ofre. Museet har også ei liste over de 6.027 menneskene som ble henrettet under kommunistregimet. Definitivt et viktig museum å besøke som du bør prioritere dersom du skulle ta turen til Tirana.

Et par timer senere trengte vi noe mat, og vi endte dermed opp på Noor coffee & fine food, som vi tilfeldigvis gikk forbi og syntes så hyggelig ut. Her kom vi i snakk med Sara, en reiseglad kvinne fra Saudi Arabia som var på reise alene, og vi endte opp med å ha en lenger samtale med henne. Jeg elsker å møte mennesker tilfeldigvis som dette, og å høre hvor forskjellige vi som er ute og reiser tross alt er. Hvor lenge skal du reise, hvor har du vært, hva er neste sted, og hva brenner du for? Det er absolutt ingen rette eller gale svar på dette.

Neste stopp var det kjente Skanderbeg-torvet, som blant annet har en stor statue av den albanske helten Georg Kastriota Skanderbeg, som ledet et opprør mot det ottomanske riket. Torvet har også en rekke viktige bygninger rundt seg, som for eksempel det nasjonalhistoriske museet.

I det vi stod og beundret bygget kom en liten gruppe, bestående av tre kvinner og en mann, alle bærende på kurver, opp til oss. “I morgen er den viktigste dagen i året for oss muslimer her i Albania” fortalte en av kvinnene til meg, og rakk meg en kurv, med små kort og en slags søt kake. “Vi gir disse til alle i dag, og ønsker de eid mubarak for i morgen”. Et tilfeldig innslag av litt ekstra kultur på gata, som igjen beviste for meg hvor åpne og snille albanere er.

Pyramiden i Tirana var også en severdighet vi gjerne ville få med oss se mens vi var i Tirana. Denne har jeg laget et eget innlegg om, som du kan lese her.

Da vi var ferdige ved pyramiden var det solnedgang over Tirana, noe som føltes litt trist, ettersom jeg visste vi ikke ville få tid til å komme tilbake til byen og se alt vi ikke hadde rukket å se denne gangen. Jeg ville gjerne ha sett BunkArt 1, og prøvd Dajti Ekspres, taubanen som tar deg opp til fjellet Dajti. Vi hadde planlagt å reise til Dajti, men ettersom været var litt ustabilt den dagen, og vi hørte historier om folk som hadde blitt stuck inne i vognen i 3-4 timer, bestemte vi oss for at vi heller fikk spare det til neste visitt.

Da vi kom tilbake til hovedbusstasjonen i Tirana innså vi at siste buss til Durrës for kvelden allerede hadde dratt. Igjen fikk vi se hvor hjelpsomme og snille albanere kan være. En liten minibuss kom kjørende, og begynte sakte å fylle seg opp, og selv om sjåføren ikke forstod et ord mer enn “Durrës?” av det vi sa nikket han, og vi hoppet ombord. Vi fikk opplyst om at bussen skulle dra om en ti minutters tid, men en drøy halvtime senere satt vi fremdeles på busstasjonen, mens de øvrige gjestene ropte til hverandre på albansk, mens vi bare satt og så forvirret ut. Albansk tid er tydeligvis litt det samme som gresk eller som i deler av Asia – bussen går når den går (med andre ord, når den er full). Mens vi ventet i bussen så vi uværet komme rullende inn over Tirana, og priset oss lykkelige over at vi i det minste ikke satt fast midt i en fjellvegg i en taubane. Til slutt rullet minibussen ut fra stasjonen, og snart var vi trygt tilbake på hotellet, klar for litt middag og en god natts søvn.