I den nordlige delen av Chile finner du Atacama-ørkenen, et område på omtrent 1000 km, vest for Andesfjellene. Atacama-ørkenen er et av verdens tørreste områder. Til vanlig. I ukene rett før vi reiste til Chile opplevde dog Atacama-området alvorlige oversvømmelser.
Med både hostel/camping-sted til å sove og flybilletter til Calama bestilt var Atacama er av områdene vi var mest gira på å se på vår Chile-tur. Vi fulgte nervøst med (eller, forsøkte i det minste) på situasjonen, men det var relativt få oppdateringer å finne. De få vi fant meldte at mesteparten av stedene var stengt på grunn av flom, men at de forhåpentligvis ville åpne igjen. Andre meldinger sa derimot at hele veistrekker var skylt vekk, og ikke ville åpne på måneder. Hva skulle vi gjøre?
I dagevis diskuterte vi frem og tilbake, og til slutt bestemte vi oss for å bare fly opp til San Pedro og sjekke ut tilstandene for oss selv. Dersom alt var stengt, var det mulig å bestille bussbilletter til en utflukt til Bolivia, der vi kunne besøke Salar de Uyuni og en rekke andre steder, noe jeg også gjerne ville.
Flyet opp til Atacama-området inkluderte ikke innsjekket bagasje, og været i San Pedro og i Bolivia var svært ulikt (med rundt 25 grader og sol i San Pedro, og omtrent 5 grader i Bolivia). Vi forsøkte å pakke så smart som mulig, så vi kunne kle oss i lag. Vi fikk endret retur-billetten til en dag senere, noe som skulle gi oss nok tid til Bolivia-turen, og fløy avgårde.
Da vi kom frem til San Pedro de Atacama var sporene etter oversvømmelsene fremdeles tydelige i gatene. Rett utenfor hostellet var veien fremdeles gjørmete og delvis oversvømt, og selv inne i byen kunne gjørmesporene på veggene fortelle om hvor alvorlig situasjonen hadde vært.
Mens vi undersøkte ulike turer til Bolivia sjekket vi også opp hva som ville være mulig å gjøre i Atacama i løpet av dagene vi hadde tilgjengelig. Svaret var ganske nedslående – de fleste områdene var fremdeles stengt, og muligheten til å leie bil og kjøre rundt, slik vi hadde tenkt, var få. Det virket som om Bolivia ville være vår beste løsning, for selv om også Bolivia hadde fått regn i det siste hadde det tørket og åpnet mer igjen der borte.
Og så slo matforgiftningen min til! Jeg skal spare dere for detaljene, men det var tydelig (for de andre, hvertfall, jeg var sta og ville vi skulle gjennomføre allikevel) at vi ikke ville får det gøy i en buss i 4 dager på humpete veier. I stedet for å oppleve Salar de Uyuni og Bolivia endte jeg opp med å få oppleve 3 dager rett ut i Atacama. Jeg følte meg forferdelig – spesielt fordi at det jeg ble syk medførte at alle droppet å reise til Bolivia.
Heldigvis tok mitt fantastiske reisefølge godt vare på meg, og fant også flere ting som faktisk var åpne. Mens jeg fikk maks ut bruken av rommet(!) var de andre ute i San Pedros gater, dro på en grytidlig utflukt til Geysers del Tatio, testet ut grillet lamakjøtt og hadde noen flotte dager. (Det var i det minste en trøst at de andre ikke ble sittende på rommet de óg, istedet for å få testet ut et nytt land).
Heldigvis endte også jeg opp med å få oppleve noen kule ting i Atacama-ørkenen selv.
Valle de La Luna
Valle de la Luna, eller «Månedalen» ligger omtrent 13 kilometer utenfor San Pedro. Denne dalen har, logisk nok, fått navnet sitt basert på landskapet, med store steiner og sandformasjoner. Mens vi besøkte Valle de la Luna var dalen, på grunn av oversvømmelsene som hadde vært, dekket av et hvitt saltlag.
“Ta masse bilder!
Dette er veldig spesielt, sist Atacama var hvitt som dette var i 1972″
sa guiden. Noe vi selvfølgelig gjorde.
Vi dro på en guidet utflukt til Valle de la Luna, der vi ble plukket opp en av minibuss i San Pedro, og sammen med andre reisende ble skyflet ut til månedalen, der guiden fortalte oss endel om Atacama-ørkenen.
I løpet av utflukten i Månedalen hadde vi god tid til å ta bilder og beundre landskapet, mens guiden gav oss en rekke interessante opplysninger både om landskapet, samt historien til Valle de la Luna og områdene rundt.
Rett ved Valle de la Luna ligger en annen dal, dersom du skule ha tid til å besøke en til, kalt Cordillera de La Sal, eller «Dødens dal». Vi fikk dessverre ikke besøkt denne (som har en dramatisk historie), da den fremdeles var stengt av.
San Pedro de Atacama
Omtrent 106 kilometer fra flyplassen i Calama ligger byen San Pedro de Atacama. Byen ligger med en høyde på omtrent 7000 fot (2100 meter) over havet, og det er derfor mulig å merke litt høydesyke her, som hodepine eller tungpustethet. Heldigvis var det ingen av oss fire som merket noe til dette i løpet av våre fem dager i San Pedro.
Som nevnt hadde vi ikke planlagt å bruke mye tid i selve byen San Pedro. Vi hadde planlagt å ha den som base, men kjøre rundt hver dag, og kanskje komme tilbake for middag eller et glass vin om kvelden. Med mesteparten av både utfluktssteder og veier i nærheten stengt fikk vi derimot plutselig svært god tid til å undersøke byen.
San Pedro har en rekke ulike restauranter, barer, hosteller, campingplasser og reisebyråer. Den dagen jeg begynte å føle meg bedre ble vi med på byens «Free Walking Tour»*, slik at vi skulle lære litt mer om byen vi plutselig var «strandet» i.
*Free Walking Tours betyr at du kun betaler tips for å være med på turen. Du får med andre ord betale det du selv mener at turen er verdt.
På denne utflukten fikk vi både testet algarrobo (en søt frukt som henger i trærne, og egentlig nesten ser ut som blader) og pepper rett fra trærne de vokste på, vi fikk høre mer om San Pedro og områdets historie, og vi fikk besøke et leireverksted.
Biltur
Å reise er spennende og gøy, men det kan også være slitsomt. Vår tur til Atacama endte definitivt opp med å bli begge deler. Fra å måtte finne ut hva vi skulle gjøre med tanke på oversvømmelsene, planlegge en tur til Bolivia, få matforgiftning, avlyse turen til Bolivia og så jobbe rundt utfordringene med stengte veier, reisebyråer som ville selge oss turer til steder som var stengt… Det var ganske utfordrende!
Ettersom vi hadde endret retur-billetten vår til en dag senere for å rekke Bolivia-turen var vi litt «lost» den siste dagen i San Pedro. Hva skulle vi egentlig finne på?
Før vi reiste opp hadde vi planlagt å leie en bil, slik at vi kunne kjøre rundt og oppleve mange steder, men de fleste stedene og veiene var stengt. Etter en rolig siste morgen, der vi hadde fått pakket sammen og sjekket ut fra leiligheten bestemte vi oss for å undersøke en siste gang om noe nytt hadde åpnet siden kvelden i forveien. Noe det faktisk hadde!
Endelig var det noe som gikk vår vei; flere veier hadde åpnet, noe som betød at vi faktisk kunne besøke flere av stedene vi ønsket. Vi kastet oss rundt og fikk leid en bil, og satt avgårde på biltur, med ønske om å rekke ca fire dager med eventyr på et par timer(!)
Men, selvfølgelig var det veiarbeid. To av de tre veiene ut fra der vi leide bil var stengt av fordi det var veiarbeid etter flommen, og den siste veien var en gågate. En mann kom tuslende over til bilen vår, der vi satt rimelig rådville, og banket på vinduet. «Jeg ber folk om å flytte seg for dere, så kjører dere bare veldig sakte ned gågata samtidig, ok?» sa han. Vi stirret bare på han, og på hverandre. «Det går bra, bare gjør det!» lo han, før han fikk rydda veien for oss.
Sakte kjørte vi nedover gågata, mens noen stirret på oss, noen lo og vinket, og vi satt i bilen og følte oss ganske dumme (og lettere kriminelle), men det fungerte faktisk. Vi kom oss ut på bilveien, ingen ble skadet, og i det vi så San Pedro forsvinne bak oss så jeg mannen smile og vinke oss avgårde. Det var tid for eventyr!
Vårt første stopp var Laguna Cejar, et område med flere saltinnsjøer, én med flamingoer, og én der man kunne bade. Ettersom bilturen hadde startet svært spontant hadde ingen av oss med badetøy, men Thomas bestemte seg for å teste ut vannet i undertøyet. «Dette er så merkelig!» ropte han, mens han lykkelig fløt rundt. «Jeg gjør ingen verdens ting, men flyter på toppen av vannet allikevel!»
Videre planla vi å kjøre til byen Machuca, en by de andre hadde besøkt på utflukten til Geysers del Tatio. Det hadde vært flere flotte utkikkspunkter bussen hadde kjørt rett forbi, og de andre ville gjerne tilbake for å få tatt bilder, og la meg se hvor flott naturen var. Jeg må innrømme at jeg også hadde ganske lyst til å få testet grillet lama, som de andre hadde snakket varmt om.
Vi svingte ut fra bak et fjell, og alle gispet litt av utsikten som åpenbarte seg foran oss. Mektige fjell i det fjerne, grønn og frodig natur, og røde steinformasjoner – det var litt som om vi kjørte gjennom et maleri, et film-sett eller et eventyr-univers. Vi stoppet så ofte som mulig, glade for at vi endelig var på den bilturen vi hadde hatt lyst på i flere dager.
Vi rakk dessverre ikke helt frem til Machuca før vi måtte snu for å rekke å levere bilen. Men, det var helt greit, bilturen var helt klart verdt det uansett! (Vi så til og med lamaer som løp over veien, og som stod i grupper langs veien og gresset, og jeg tror det å se lamaer egentlig var viktigere for meg enn å spise en).
PS.
På vei tilbake til flyplassen i Calama delte vi taxi med to nederlandske jenter, og en mann som reiste alene. Mannen kunne fortelle at han hadde deltatt på turen vi opprinnelig skulle på til Bolivia. Det hadde snødd gjennom hele turen. Veiene hadde vært dekket av snø, og frontruta på bussen hadde vært helt gjenfrosset, noe som medførte at sjåføren satt med hodet ut av vinduet for å se noe som helst.
«Naturen var fantastisk,
men jeg trodde jeg skulle dø gjennom hele turen»
sa han. Vi lo, og konkluderte med at den matforgiftningen min kanskje ikke hadde vært på et så dårlig tidspunkt som vi trodde allikevel…
12 Comments
Jeg ELSKER ØRKEN 🙂 og wow sikke et landskab. Jeg får da lyst til at pakke med det samme for at opleve denne natur. Synd for dig at du blev syg. Det er altid surt når man bliver syg på sine rejser. Tak for et dejligt og meget inspirerende indlæg med masser af smukke billeder.
Forsat god weekend 🙂
/Annette
Tusen takk for det, Annette! Det var helt fantastisk å få oppleve Atacama-ørkenen, det var virkelig en av de tingene vi ville se da vi besøkte Chile. Etter besøket i Sahara i fjor var det rett og slett bare noe vi -måtte- få med oss, jeg elsker også ørkenen. 😀 Håper dere får besøkt Chile etterhvert, og da også får sett Atacama. 😀
Hæ? Jeg måtte lese overskriften to ganger! Vet dere hvorfor det plutselig ble flom i et av verdens tørreste områder? Har vannet rent fra andre steder eller har det faktisk regnet masse i Atacama-ørkenen?
Synd å høre at matforgiftning og stengte veier satte en brems på turen, men det virket jo som dere fikk oppleve utrolig mye flott allikevel. Bildet ned mot dalen/canyonen så veldig spesielt ut, en sprø kombinasjon av kjempetørre områder og en grønn stripe i bunn! 🙂
Haha, ja, vi måtte også gni oss litt ekstra i øynene da vi så værmeldingene for Atacama da turen vår nærmet seg. Til vanlig er det jo helt knusktørt her, og knapt noe nedbør gjennom hele året. I år kom det plutselig MASSE regn, noe som gjorde at det ble flom. Bakken er jo overhodet ikke vant med så mye vann, og klarer dermed ikke å ta unna når det kommer mye på en gang. Heldigvis så vi ingen større skader i områdene vi besøkte, bare masse salt, som alltid ligger i bakken, men som blir «skylt opp» når vannet forsvinner. Et utrolig syn! =)
Matforgiftningen var et skår i gleden, men heldigvis går sånt over, og vi fikk både sett og opplevd masse fint både i Atacama og Chile generelt. =) Landskapet var helt utrolig! Nede i dalen gikk det en større flokk med sauer og gresset, et utrolig syn! (Hadde dessverre ikke med zoom-objektiv, så det synet fikk jeg bare foreviget inni hodet mitt).
Hei, Desirée
Synd med matforgiftningen, altså! Huff …
Mange fine bilder. Valle de la Luna ser jo veldig flott ut!
Chile står definitivt på lista over steder å besøke 🙂
Hilsen Mette
Ja, matforgiftning var ikke den beste opplevelsen, men heldigvis gikk det over, og jeg fikk sett og gjort mye spennende allikevel. 😀 Chile var fantastisk, og Valle de la Luna var sånn «klype seg i armen»-øyeblikk. Fantastisk landskap å gå gjennom! 🙂
IKKE gøy med matforgiftning, og temmelig sært med en oversvømt ørken! Men det ser ut som dere fikk masse ut av turen likevel! 😀 Spesielt bilturen den siste dagen så fantastisk ut! Landskapet minner meg faktisk en del om det jeg så i Bolivia, så det er nok ikke så ulikt. 🙂 Det er ofte planene er nødt til å endres når man reiser, men ofte blir resultatet ganske bra likevel. 😀
Nei, matforgiftningen var et skår i gleden, men heldigvis gikk den over etter noen dager, og resten av turen gikk som smurt. Jeg er glad i å reise uten for mange faste planer, og jeg var glad vi hadde muligheten til å gjøre om på tidsplanen flere ganger under turen. Det ble jo en knalltur til slutt uansett! 😀
Kjedelig med matforgifning.
Selv med oversvømt ørken har dere hatt en fantastisk tur ser jeg 🙂 Utrolig flotte bilder du viser frem her. Landet står på listen min. Hvordan var det å kjøre bil der? Trygt og godt eller skummelt?
Tusen takk for det! 😀
Bortsett fra at flere steder vi gjerne skulle sett var stengt, og selvfølgelig alle ulempene flommen medførte for de som bor der oppe, så var det jo litt stilig med oversvømmelse og saltlag i ørkenen. Det gjør liksom turen litt mer spesiell. 🙂
Nå hadde vi kun leiebil i Atacama, og der var det ikke så alt for mye med biler, så jeg kan egentlig ikke uttale meg om hvordan det å kjøre der var. Det er ganske store avstander mellom byer og steder, og også innad i Santiago (en by på 8-9 millioner mennesker, der svært mange bor i hus = en veldig utspredd by), men Uber er -veldig- vanlig og relativt billig (i forhold til norske priser, hvertfall).
Så trasig med både matforgiftning og begrensede utfluktsmuligheter på grunn av oversvømmelsene! Veldig spesielt at et av verdens tørreste områder ble rammet av en så alvorlig flom. Flaks at dere kom dere ut på biltur den siste dagen 🙂
Jeg elsker ørkenlandskap, og det var utrolig stilig med det hvite saltet blant sand og stein!
Ja, jeg skal være så ærlig at jeg innrømmer at jeg synes vanvittig synd på meg selv den morgenen jeg ble liggende i senga og de andre dro på tur – reise så langt, være så nær alle de fantastiske tingene man vil se.. Neida, men det ble jo heldigvis utrolig mye positivt og spennende å se og gjøre på turen. Jeg var veldig glad vi hadde 14 dager! 😀 Naturen var helt fantastisk, og det hvite saltet gjorde at hvertfall jeg tenkte på snø – bortsett fra at det var kjempevarmt og stekesol, da. (Smakte på saltet, kan bekrefte at det var salt!)