Jeg henger midt i løse luften. Omtrent 1500 meter nedenfor meg kan jeg se stedet der jeg sa hadet til de andre. Jeg er klipset fast i en metalltråd, som er slått inn i fjellveggen. Hendene mine føles slitne fra å dra meg selv oppover, og samtidig føler jeg meg bare så utrolig fredelig og tilfreds. I fantastiske fjellandskap går jeg endelig Synshorn Via Ferrata – noe jeg har drømt om å gjøre i et drøyt år.
Sommeren 2019 var Thomas og jeg på Beitostølen sammen med moren min, Vidar og hunden deres Kaisa, for å gå på musikkfestivalen Beitostølen Live. Vi bodde på Grønolen Fjellgard, et idyllisk og intimt sted, der vi delte en leilighet alle fem.
Det var en herlig helg, og vi bestemte oss derfor fort for å gjenta suksessen også i år. Med alle restriksjonene covid-19 har ført med seg ble det ingen Beitostølen Live i år, men vi endte allikevel opp med å ta turen, og hadde nok en superb opplevelse i fjellene.
Grønolen Fjellgard
Vidar, stefaren min, har tidligere løpt en rekke maraton oppe på Beitostølen. Etter å ha krysset mållinja var det alltid Grønolen Fjellgard han bodde på. Stedet er derfor svært spesielt for han, med mange minner, og de ansatte husker han fremdeles godt. Selvfølgelig gjør dette også det å besøke Grønolen også til en spesiell opplevelse for oss, så vi dro derfor tilbake (til den samme leiligheten) også i sommer.
Grønolen er første gang beviselig nevnt i skriftform alt i 1612. Familien som eier og driver Grønolen har dog «kun» vært her siden 1784(!) I dag møter du brødrene Tor Erik og Øyvind, på Grønolen, og begge tar deg imot med store smil og et lynne som gjør at du føler deg velkommen og nesten hjemme idet du sjekker inn.
Grønolen består både av «den gamle delen» (som selvfølgelig har vært renovert flere ganger), hvor både resepsjon, restaurant, spa-avdeling og rom finnes, samt en nyere del med leiligheter.
I år som i fjor spiste vi både frokost og middag her, og all maten var hjemmelaget og fantastisk.
En av tingene jeg virkelig fikk lyst til å gjøre i fjor da vi besøkte Beitostølen, men som det ikke ble tid til, var å gå turen kalt Synshorn Via Ferrata. I år ble det derimot tid. Ingen av de andre følte seg kallet til å gå selve Ferrataen med meg, så jeg troppet opp alene, med avtale om å møte de andre på toppen av fjellet Synshorn (som er 1475 meter over havet).
Synshorn Via Ferrata
Jeg fikk på meg alt av utstyr, sele og hjelm, og med instruksjoner på hvordan jeg skulle gå turen i bakhodet, gikk turen opp sammen med resten av gruppa jeg skulle gå turen sammen med. Da jeg snudde meg for å vinke til resten av familien så de alt små, så små, ut helt der nede.
«Hva om jeg egentlig har skikkelig høydeskrekk?»
Tanken hadde ikke engang slått meg før nå, her jeg stod, midt mellom fjellene og de fremmede i gruppa. Jeg ristet på hodet. Det fikk briste eller bære – i det minste ville jeg snart finne ut av det.
For å være ærlig kan jeg ikke noe særlig om klatring. Frem til denne dagen var min eneste erfaring med Via Ferrata kun bestående av å se folk gjennomføre turer på Youtube, se reklamer for de ulike turene og lese skildringer fra turer på internett. Men det så bare så deilig ut. Så befriende!
«Vil du gå foran oss, så du kan klatre sammen med vennene dine?» spør mannen foran meg i det vi skal til å begynne. Jeg smilte fårete tilbake. «Jeg er nok her alene, jeg» sa jeg, og trakk på skuldrene.
Men jeg var ikke alene. Å gjøre noe som dette alene, men fremdeles i en gruppe, er egentlig ganske morsomt, skulle det vise seg. Jeg gikk bakerst i vårt følge, noe som gav meg mye tid til å knipse bilder og filme mens jeg ventet på at avstanden til de andre skulle være god nok til at jeg kunne klatre. Og det betød at jeg kunne overhøre alle de utrolig morsomme samtalene de andre i gruppe hadde.
Som faren som var et par mennesker fremfor meg, som hadde ungene sine entusiastisk dinglende i fjellveggen over oss, ropende ting som «Se pappa!» og «Kan du ta bilde av meg nå, pappa?»
“Ikke snakk til pappa akkurat nå, okei? Pappa må fokusere!»
ropte han tilbake, mens han stod med hodet vendt opp mot fjellet foran seg, lett svett, og klargjorde seg for et brattere parti. Ungene så på hverandre og fniste, før de fortsatte å klatre oppover, mens faren stod på samme sted og fokuserte.
Jeg ventet ofte på de foran meg, at de skulle komme seg langt nok opp og unna så jeg kunne klatre videre (det er viktig å holde god nok avstand gjennom hele turen, selv om du er trygt klippet inn i sikkerhetslinja). Jeg snudde meg for å se på utsikten, og så tittet jeg ned. Det var ganske bratt. Jeg følte heldigvis allikevel ikke noen tegn til høydeskrekk – bare et lite rush av adrenalin.
Synshorn Via Ferrata åpnet i 2015, og tar deg opp til nesten 1500 meter over havet. Turen er kun tilgjengelig med guide, og tar mellom 3 og 4 timer. Med erfarne guider som «gjeter deg» og resten av gruppa gjennom hele løypa føler du deg trygg og ivaretatt gjennom hele turen.
Før start får du endel instruksjoner – du skal blant annet ha ansvar for å klippe deg selv inn og ut på de forskjellige stedene i løypa – men du har to clips, som du tar av én og én, og er derfor festet til enhver tid.
Ruta er veldig variert, med alt fra «trappetrinn» i metall, treplanker å balansere på og mer luftige områder hvor litt klatring må til. Som sagt har jeg ikke mye erfaring med klatring, men dette er ei løype som også nybegynnere klarer fint.
Jeg henger og dingler i lufta, nyter naturen rundt meg, og nærmer meg sakte toppen av Synshorn. Jeg ser opp, og ser plutselig guiden som titter ned på de siste av oss i følget, for å dobbeltsjekke at alle har det bra og er med.
«Det er morsomt» sier han idet jeg passerer han på toppen. «Hver gang jeg ser deg har du bare det største smilet om munnen. Det ser ut som du storkoser deg».
«Er det bratt?»
Mesteparten av det du ser mens du går Via Ferrata er fjellvegg, naturlig nok, du skal jo opp, opp, opp. Det er derfor viktig at du tar deg tiden til å se deg rundt og nyte naturen – hvertfall der du selv føler deg nok i vater til å ta en titt.
(Men ja, du bør være i normalt god form, og ikke ha noen skader. Det er noen krevende partier, og du skal jo tross alt opp på toppen av et fjell – den bratteste veien. Bemerk at du må være minst 14 år gammel for å gå Synshorn Via Ferrata).
Omtrent 4 timer etter jeg sa hadet til de andre nede på parkeringsplassen er vi gjenforent på toppen av Synshorn. Det siste jeg ser av resten av reisefølget er den tidligere stressa pappaen, som nå ser letta ut, smilende – han kom seg opp til slutt.
Jeg setter meg ned i fjellidyllen med familien og spiser matpakka som er med i sekken, og strekkere ut beina. Sola skinner, og naturen rundt oss gjør at det føles som vi har lunsj midt i et postkortmotiv.
Så pakker vi ryggsekkene, og begynner turen nedover igjen. Heldigvis ikke Via Ferrata-veien denne gangen.
Valdresflye
Flye1389
Et par dager før vi besøker Beitostølen denne gangen åpnet DNT sin splitter nye kafé midt oppå Valdresflya, kalt Flye1389. Etter turen opp og ned Synshorn følte vi oss alle rimelig klare for en kaffekopp og en litt munngodt.
Valdresflya er en kort kjøretur unna både Beitostølen og Synshorn. De andre bestilte hver sin kanelbolle (ettersom det var laaang kø for å få de nystekte vaflene de også selger her), og de elsket de. Det var dessverre ikke noe glutenfritt bakverk på kaféen da jeg var der, men jeg fikk meg både en sjokolade og en iskald brus, og var dermed godt fornøyd.
Mer fra Beitostølen
Med sin idylliske plassering ved foten av Jotunheimen, en av de mer kjente fjellområdene i Norge, er Beitostølen en helårsdestinasjon. Jeg har vært heldig og besøkt stedet en rekke ganger nå, både på sommer- og vinterstid.
Er du en vinterperson? Beitostølen har massevis av ting du kan finne på – både med ski på beina og eventyr helt uten ski. (Klikk på linkene for å komme til tidligere poster fra Beitostølen).
Er du derimot på jakt etter flere turforslag i Beitostølen? Flere av klassikerne inkluderer kjente fjell som Besseggen, Bitihorn og Knutshøe, men det er også en rekke andre turer du kan gå i dette området. Du kan også enkelt komme deg ut på tur uten at du må ha tilgang på bil. Her er posten min fra da jeg gikk på dagstur på Beitostølen tidligere i år.
2 Comments
Spennende opplevelse og magisk utsikt. Absolutt noe jeg kunne tenke meg. Flott den nye DNT kafféen også. 🙂 Enig at Beitostølen og Valdres er flott. Jeg har bodd på Grønholen i forbindelse med et slektsstreff en gang så det var artig å se stedet igjen 🙂
[…] Synshorn Via Ferrata og Grønolen Fjellgard – Desirée travels […]