Etter å ha fått livet snudd på hodet og hjertet knust i januar, innså jeg etter et par måneder med sitering av “Sound of Silence” på et nivå der nå kollegaene mine hver morgen hilste meg med “Hello darkness” i det jeg ankom jobb, bestemte jeg i slutten av mars meg for at det var på tide med en forandring i livet.
Livet mitt hadde, uten at jeg hadde hatt noe å si om saken, dramatisk endret seg fra at jeg var i et langtidsforhold, bodde i Australia og hadde det gøy til at jeg var singel og full av hjertesmerte, skrapte meg gjennom daglige tralten i det grå isødet som Oslo på vinteren ofte kan føles som. Jeg hadde sett alle de dumme komediene på Netflix, lest ca ti bøker, hadde måttet kutte ned på vinen og begynt å trene. Men det var ikke nok. Jeg trengte en utfordring, noe jeg kunne fokusere på annet enn selvmedlidenheten, og noe å investere tiden min i og bli gira på.
En dag la ei venninne av meg fra Australia meg til i en fantastisk gruppe på Facebook, GLT – Girls Love Travel, ei gruppe med mer enn 560.000 jenter fra over hele verden med én felles interesse; reise. Noen av de reiste sammen med venner, med kjæresten, med barna, med bikkja… men det som virkelig fascinerte meg var hvor mange av de som reiste helt alene. Og jeg tenkte: jeg elsker å reise! Jeg vil reise! Kanskje jeg også kan reise alene?
For en god del av sørgeprosessen min fra det å bli singel var nettopp dette – jeg hadde ønsket å reise, utforske, se verden, og mange av vennene mine var fullt opptatt med sine egne liv, med kjærligheten, studier og rigide jobbtider, og det virket som om alle mine reiseplaner nå ville kun bli med drømmen. Eller måtte det kanskje ikke bli sånn?
Jeg er fra Norge. Og vi nordmenn, vi er etter sigende en noget spesielle som folk. Vi er litt sjenerte, vi vil definitivt ikke føle oss til bry, og vi kan virke både kalde, avvisende eller reserverte i møte med fremmede. Og for meg, bare tanken på å skulle pakke en koffert, reise til flyplassen, fly avgårde til et annet sted og så befinne meg x antall dager alene, uten noen jeg kjente med meg, kun meg selv å stole på – tanken virket både utrolig spennende, og utrolig skremmende.
Jeg leste haugevis av poster skrevet av jenter som reiste rundt alene. Jeg ble inspirert. Jeg så jenter i alle størrelser, aldersgrupper og fra over hele jorda reise rundt og oppleve steder jeg tidvis knapt hadde hørt om engang. Og jeg tenkte: “Dette er det jeg trenger! Jeg MÅ prøve!” Og dermed bestemte jeg meg for å prøve. Så enkelt var det faktisk.
For å få en litt klarere idé for meg selv over hva jeg faktisk ville, og hva jeg trengte å få ut av denne turen, satt jeg meg ned og laget ei liste med noen kriterier.
- Jeg ville at denne første turen skulle være ei langhelg (torsdag morgen til søndag kveld), slik at dersom jeg enten brukte all tiden på å være miserabel eller kjede meg, ville jeg vite at det ikke var for lenge til jeg skulle tilbake til leilighetens trygge vegger. Det betød også at jeg ikke “måtte” reise for langt vekk på min første reise alene.
- Jeg ville dra et sted der jeg alt kunne språket. Både i tilfelle noe skulle skje, og bare for å eliminere noe av stresset jeg følte ved å skulle reise alene, for eksempel om jeg skulle trenge å spørre noen om veien et sted.
- Jeg ville dra et sted der jeg både hadde sjansen til å møte nye folk, finne ting som kunne distrahere meg, og også bare kunne ha litt tid for meg selv, kunne fokusere på kun meg, og la meg selv være litt spontan.
- Jeg ville bo på et hostell. Dette fordi det ville bety at det ville være en bar og et oppholdsrom jeg kunne gå til for å se folk, og at jeg ikke bare kunne isolere meg selv inne på et rom.
- Jeg følte at jeg måtte reise et sted der jeg ikke kjente mange mennesker, fordi en stor del av denne turen var at jeg skulle reise alene, og dermed utfordre meg selv. Jeg vet at flere av vennene mine lurte fælt på hvorfor jeg skulle reise alene når jeg kunne dra og besøke de, eller spurt om de ville være med på reisen – men alene-aspektet ved turen var noe som virket utrolig viktig for meg der og da.
Etter å ha laget denne listen, og i tillegg laget en liste over steder jeg godt kunne tenke meg å reise på en langhelg-tur, bestemte jeg meg raskt for å reise til London. Jeg fikk haugevis av anbefalinger fra både kollegaer, jentene i GLT, venner og familie, samt TripAdvisor, og dermed booket jeg turen min på tirsdag, til førstkommende torsdag morgen, noe som gav meg akkurat nok tid til å grovskissere en plan og pakke kofferten, men ikke nok tid til å psyke meg selv ut.
Og slik var det dermed at jeg torsdag morgen, klokka fem, plutselig befant meg på flybussen, utrolig spent og utrolig kald, men også med et hjerte som banket litt ekstra fort med en stolthetsfølelse jeg ikke hadde følt på lenge. Les om min første reise alene her.
Leave a reply