London – min første reise alene

I mars 2017 hadde jeg kommet til den konklusjonen at jeg ønsket å forsøke meg på å reise alene, og etter å ha skrevet ned en liste over steder jeg kunne tenke meg å utforske alene, bestemte jeg meg for å begynne med London. Denne idéen, at jeg skulle reise alene, hadde raskt gått fra en “kanskje jeg skulle forsøke å reise alene” til “hvis jeg ikke får fri denne helgen fra jobb slik at jeg kan reise, så legger jeg meg ned og gråter”-besettelse (jeg hadde det ikke så bra på den tiden, og trengte desperat en forandring, en liten pause, og noe annet jeg kunne fokusere på).

Heldigvis fikk jeg fri fra jobb, og dermed reiste jeg til London fra 30. mars til 2. April. Jeg booket meg inn på et 12-persons rom på St. Christophers’s Village hostell, et sted jeg leste skulle ha både en fin plassering (rett i nærheten av Borough Market og London Bridge), samt med gode muligheter for en fest eller to.

For å være helt ærlig var jeg ikke helt sikker på hva jeg egentlig ønsket å oppnå med helgen, annet enn at jeg ville reise min vei. Jeg hadde aldri reist alene før (med mindre du teller det å fly alene, men jeg har alltid tidligere fløyet til eller fra folk jeg kjente), og jeg endte dermed opp med å bære med meg en bok i veska hele helgen – i tilfelle jeg skulle kjede meg, eller føle meg alene og awkward (derimot endte jeg opp med å ha med den samme boken hjem igjen uten og engang ha lest en eneste side).

De eneste tingene jeg bestilte på forhånd var flybilletter, hostellet, transport til og fra flyplassen, og en tur til Harry Potter Warner Bros Studio Tour (voksenpoeng!) Foruten dette ville jeg ha alle muligheter åpne, uten noe tidspress eller planer å forholde meg til. Denne turen skulle være kun om meg selv, og jeg ville gi meg selv rom til å være spontan.

Jeg landet på Stansted ganske tidlig torsdag morgen, allerede litt på en snurr ettersom jeg hadde konsumert opptil flere av de små vinflaskene som selges ombord, mye på grunn av den … interessante mannen i setet ved siden av meg. Jeg hadde sett for meg hvordan jeg skulle sitte på flyet med en kopp kaffe, nesa ned i boka mi, og sommerfugler i magen for turen som lå foran meg, og etter boarding på flyet var fullført satt jeg med en hel rad på flyet for meg selv. Sommerfuglene flakset!

Idet setebelte-lyset ble skrudd av kom en mann bort, og spurte om han kunne sette seg i setet ved midtgangen på raden min (jeg hadde selvfølgelig flyttet meg inn til vindusplassen). Selvfølgelig sa jeg ja (han satt i midtsetet på en fullpakket rad, stakkars mann). Det skulle jeg visst ikke ha gjort! Jeg tror jeg omtrent kunne ha vært gift innen flyet landet dersom det var opp til han. Først virket han relativt normal. Han spurte meg om turen min, fortalte litt om seg selv osv. Så spurte han om jeg ville ha noe å drikke (igjen, klokka var bare litt over sju om morgenen, så jeg hadde tenkt å bestille meg en kopp til med kaffe, men jeg ville også helst bare komme meg tilbake til boken min, så jeg sa ok til at vi kunne ha litt vin).

Etter dette begynte han å flytte seg nærmere og nærmere meg, forsøkte å legge hånden sin på beinet mitt (noe jeg bad han la være med, og jeg flyttet også fysisk hånden hans vekk fra meg). Etter en stund, der dette skjedde flere ganger, og jeg hver gang avviste han, virket det som om han synes dette gikk riktig så bra, så han tok mobiltelefonen min og sa vi måtte ta noen selfies sammen. Han sa også at jeg burde være sammen med han i London – ja, kanskje han bare skulle ordne oss et hotellrom? Whew! Intens fyr!

Heldigvis “mistet” jeg han i passkøen så snart vi kom til Stansted. Jeg fikk sneket meg avgårde, og fant fort toget i retning London Liverpool Street, hvorpå jeg byttet over til t-banen. En rask gåtur senere fant jeg hostellet mitt, eller i det minste det jeg trodde var hostellet mitt. Det viste seg nemlig at det fantes to ulike St. Christopher’s i den samme gata, og min var et par hundre meter videre ned gata.

Ettersom jeg ikke hadde noe hastverk bestemte jeg meg for å bli litt lenger på det første hostellet jeg hadde funnet. Jeg bestilte en kopp kaffe, og kom i snakk med ei jente som jobbet på hostellet – en ung jente som elsket å reise, akkurat som meg, skulle det vise seg. (Og nettopp dette skulle vise seg å være en av de beste tingene med å reise alene – jeg endte opp med å komme i snakk med så mange ulike folk fra over hele verden, noe som stort sett ikke skjer når jeg reiser sammen med andre).

Etter å ha fått påfyll med koffein, og en koselig samtale med denne jenta senere, gikk jeg videre for å finne hostellet jeg faktisk skulle bo på, med en stadig mer intens hodepine (slem vin!) Jeg klatret opp i sengen min, i tredjeetasje av en køyeseng(!), og tok meg en liten lur på en drøy time (jeg hadde tross alt stått opp i fire-tiden for å komme meg til Gardermoen i god tid).

Jeg ble revet ut av søvnen av en brå lyd – brannalarmen! Eek! Jeg bestemte meg for å ta dette som et tegn på at det var på tide og ikke bruke hele turen på å sove, og tuslet derfor tilbake i retning av t-banestasjonen, uten andre tanker i hodet enn “jeg trenger litt frisk luft, og en kopp kaffe til!” Mens jeg satt på t-banen sa en stemme at neste stop var “Green Park”, noe som hørtes ut som nøyaktig hva jeg trengte, og dermed gikk jeg av t-banen.

Etter å ha ligget i solen i Green Park en stund, spist en iskrem og drukket kaffe, kun iført t-skjorte og shorts (i mars?!) bestemte jeg meg for å være litt turist, gå gjennom parken og ta en titt på Buckingham Palace. Jeg tok noen bilder på veien, samt en klein selfie (jeg hadde til og med med meg en selfie-stick i veska, men siden denne “reise alene”-greia var ganske ny for meg turde jeg ikke ta den opp og bruke den. Må lære meg å gi litt mer f!)

I det jeg stod foran Buckingham Palace, og følte meg sånn passe lost, så jeg plutselig en person komme gående mot meg, som lignet mistenkelig mye på eksen min sin søster. For en utrolig tilfeldighet, ettersom hun bor i Sydney, og tilfeldigvis var i byen den dagen hun og. (Merkelig nok klarte jeg også å treffe tilfeldigvis på en tidligere studiekamerat på gata mens jeg var ute og gikk – noen ganger virker virkelig verden liten!)

Som tidligere nevnt var tilfeldige samtaler og møter med fremmede en av de mange morsomme tingene ved det å reise alene. Noe annet jeg også likte var friheten til å gjøre akkurat det jeg ville, når jeg ville (“hva om jeg bare ser hva som er opp den gata her, eller stopper for å ta noen bilder?”) Jeg endte opp med å se mange flotte bygninger, blomster og gater, og endte til slutt opp utenfor Primark, en av mine favorittbutikker i London. Å kunne gå inn og bruke så mye eller lite tid jeg ville, gå i prøverommet osv, var nok en deilig frihet.

Å spise ute alene var en av de tingene jeg anså som det skumleste med det å reise alene. For å gjøre ting litt enklere for meg selv tok jeg middagen på et take away-sted, hvor det var en mer avslappet stemning. Tilbake på hostellet så jeg et skilt som reklamerte for gratis gåturer med guide som startet hver morgen fra hostellet, og siden hodepinen fremdeles var på plass bestemte jeg meg for å ta en rolig kveld, slik at jeg kunne våkne frisk og opplagt til turen morgenen etter.

(Jeg gikk allikevel en tur på puben på hostellet, kjøpte meg en ingefærøl og tittet litt på de andre gjestene. I det jeg var ferdig kom en gruppe lokale gutter over til bordet der jeg satt alene og begynte å skravle iherdig med meg. De var relativt godt påseila, men også veldig hyggelige og morsomme, så vi tok en Jägerbomb og lo litt sammen, før jeg rusla tilbake til rommet, klatret opp i sengen min, og falt i dyp søvn til lyden av de mange snorkerne på rommet.)

Neste morgen skrapte jeg meg ut av senga på et tidspunkt som kjentes alt for tidlig for å være på en ferie aleine. Heldigvis hadde jeg satt klokka på tidlig nok til å rekke en tur ut for å finne meg en stor kopp kaffe. Tilbake på hostellet kom jeg fort i kontakt med noen andre som også skulle være med på gåturen, flere av de også folk som var på reise alene, og vi endte naturlig opp med å gå sammen til t-banestasjonen. Turens utgangspunkt var ironisk nok Green Park, og guiden var en veldig morsom, britisk fyr som het Colin. De neste 2-3 timene viste han oss rundt i business-delen av London, fortalte en haug med morsomme historier, og lot oss alle få den tiden vi trengte til å ta de bildene vi ville på vei.

Etter turen endte jeg opp med å spise lunsj sammen med en belgisk gutt jeg møtte på gåturen. Jeg hadde avtalt å møte min venninne Suzie, som bor i London, og vi bestemte oss for å ta en tur til Camden market. Den belgiske fyren sa han gjerne ble med (jeg må innrømme at jeg allerede har glemt navnet hans, men han var veldig hyggelig, et godt eksempel på hvordan disse møtene med fremmede er når man reiser alene – man er bestevenner i et par timer, og så ses man antagelig aldri igjen). Vi ruslet en runde rundt på markedet (og så en mengde morsomme t-skjorter og mye småting av ymse ubrukelighetsgrad, jeg klarte å la være å kjøpe noe) før vi møtte Suzie og tok et par cider på en utérestaurant ved elvekanten.

 

Det ble en fin ettermiddag, og da vi alle var småsjanglete gikk vi hver våre veier. Jeg møtte Lucy, delte en flaske bobler, spiste tapas og hadde en bra kveld med mye prat. Da det var tid for henne å reise hjem dro jeg tilbake til mitt hjem, hostellet, og med boblene innabords følte jeg meg klar for en real fest. Og siden denne turen skulle være om meg, så gjorde jeg som jeg ville. Helt til baren stengte halv fire om natta, og jeg sjanglet oppover trappene på hostellet med gjengen jeg hadde danset med hele kvelden. For hvert rom vi kom til var det noen som skulle inn der, og alle ropte iherdig “NATTAAA!”

Morgenen etter våknet jeg full av anger. Jeg er ikke engang sikker på hva jeg angret på mest der og da; festingen kvelden før, at jeg hadde booket billettene til Harry Potter eller turen i helhet. Det er ingen fin måte å beskrive hvordan det var å ligge øverst i en tre-etasjers køyeseng med et utrolig behov for å måtte tisse, samtidig som du føler deg kvalm og har hodepine. Ouch! Lesson learned! I stedet for en deilig morgentur et eller annet spennende sted, med kaffe, fotografering, sightseeing eller noe som helst, lå jeg sammenkrøllet i sengen, og prøvde å bringe meg selv tilbake til livet… Utrolig dumt av meg, men kvelden før hadde vært veldig morsom, så i ettertid kan jeg vel si det var verdt det.

Men, jeg fikk dratt meg ut av sengen, og fant frem til Harry Potter-museet (og dette var kanskje den mest skumle delen med hele turen, med unntak av den lett intense fyren på flyet, ettersom jeg måtte ta t-banen og så finne bussen et sted jeg ikke var kjent, noe som særlig den dagen virket som en kjempeutfordring). Men jeg gjorde det, og det var fantastisk!

 

Jeg må nok innrømme at akkurat denne delen nok var den delen av turen jeg savnet mest det å reise sammen med noen. På den ene siden var det utrolig deilig å kunne se på det jeg ville, akkurat så lenge jeg ville, men jeg merket også at jeg gjerne skulle delt dette med noen. Noen jeg kunne snu meg til, og hviske oppglødd “Wow! Så du det?!”, eller ta bilder sammen med (spesielt godt husker jeg det var et sted der du kunne bli fotografert mens du lot som om du var ombord på toget mot Hogwarts, noe jeg valgte og ikke gjøre, ettersom jeg følte det ville blitt litt for trist å sitte der i vogna alene). Men selv om jeg var der alene, og merket dette med å være alene spesielt der, så var det en utrolig fin opplevelse, og jeg har definitivt lyst til å reise tilbake dit igjen ved et senere London-besøk.

Jeg ble værende hele dagen, og tilbake på hostellet tok jeg meg en dusj, før jeg gikk ut for å finne middag. Opprinnelig hadde jeg tenkt å gi meg selv en ny utfordring, ved å sette meg på restaurant, og kanskje til og med bestille et glass vin, men da det var lørdag kveld var alle restaurantene omgjort til nattklubber innen jeg kom meg ut.

Heldigvis(?) var hostellet veldig nærme Tesco(!), så jeg kjøpte et par gourmet-retter og noen cidere, og gikk for å teste ut oppholdsrommet på hostellet. Noe som viste seg å være en god avgjørelse: først fikk jeg tid til å sitte og spise mens jeg diskuterte med meg selv hva jeg skulle gjøre morgenen etter, og etter en stund kom jeg i snakk med noen andre gjester på hostellet. Praten gikk lett, vi gikk ut og kjøpte noen flere cidere, og plutselig var klokka fire på natta(!), og jeg måtte haste inn på rommet for å rekke noen timer på øyet før klokka ringte.

Morgenen etter puttet jeg baggasjen min inn i et skap på oppbevaringsrommet hostellet hadde. Igjen fikk jeg et eksempel på hvor morsomt det å reise alene kan være – for idet jeg stappa tingene mine inn i skapet kom en annen gjest inn og gjorde det samme. Vi kom i snakk, og det viste seg at vi begge hadde planer om å dra en tur inn til sentrum. Ettersom været fremdeles var herlig bestemte vi oss for å slå følge, og vi gikk over London Bridge, gjennom haugevis av sjarmerende gater, og endte til slutt opp i sentrum.

Jeg hadde opprinnelig planlagt å få med meg et museum eller to, ettersom de er gratis, men siden det var søndag var det milevis av kø, så i stedet tok jeg en siste runde på Primark(!) Så dro jeg tilbake og hentet tingene mine, dro det med meg på t-banen, så toget, kom meg på flyet, av flyet, på bussen, og sovnet i det øyeblikket hodet traff puta vel hjemme i min egen seng. Med et stort smil om munnen.