Auschwitz…
Hvordan skriver man engang en bloggpost om å reise til Auschwitz? Vi har alle hørt historiene om de fryktinngytende konsentrasjonsleirene fra 2. verdenskrig, som blant annet ligger i Polen. Vi har hørt om skjebner. Sett på filmer. Lest skildringer fra de overlevende. Alle disse forferdelig, ufattelige historiene, som heldigvis ikke er mine å fortelle. Det ville være så lett å ikke skrive denne posten. Akkurat som det ville være så lett og ikke besøke konstentrasjonsleirene, jeg er tross alt på ferie, å bare lukke øynene mine, skru av hjernen og ignorere alle de ubehagelige historiene fra dette området. Men det kan jeg rett og slett bare ikke.
Det er september, de første tegnene på høst har begynt å titte frem også her i Kraków hvor jeg er på ferie, dog det er fremdeles t-skjorte-vær på dagtid. Gresset er fremdeles grønt, selv i Auschwitz, legger jeg merke til. Grønt, ispett små, gule blomster. Det kunne ha vært et kjempefint fotomotiv, hadde det ikke vært for det faktum at mer enn 1 million mennesker ble drept her for under 80 år siden.
Jeg bruker dagen på å besøke både Auschwitz og Auschwitz Birkenau, to av de største, men dessverre ikke eneste, konsentrasjonsleirene fra under andre verdenskrig. Gruppa jeg går sammen med er på omtrent 30 mennesker, alle utstyrt med hvert sitt headset slik at vi skal kunne høre guiden vår, Jacek. Mer eller mindre på rad og rekke går vi etter hverandre. I det vi passerer en annen gruppe som kommer gående mot oss, møter jeg blikket til noen av de. Et par nikker til meg, mens andre kjemper tappert mot tårene. En mann og en kvinne stopper, og klemmer hverandre en lang stund.
En av vaktene som jobbet i Auschwitz bodde så nært at en kunne se pipene på krematoriene fra huset hans. Etter krigen ble han dømt og hengt her. 
Det føles surrealistisk at gresset kan være grønt, blomster vokse og fugler synge på et slikt sted, rett ved krematoriet.
Inne i en av de mange fangebrakkene i Auschwitz-Birkenau. 
Vi blir vist alt. Husene der fangene ble stuet sammen og levde under forhold jeg ikke engang skal forsøke meg på å beskrive. Fengselscellene, gasskamrene, krematoriene… Selv om dette var mitt andre besøk her, jeg var her også da jeg var 14 år og på skoletur med Hvite busser, fylles jeg med en blanding av motløshet og angst mens jeg går gjennom rommene.
Jaceks triste stemme fyller hodet mitt med alle slags detaljer jeg skulle ønske jeg bare kunne stenge ute. Men jeg kan ikke. Det er ubehagelig, det er forferdelig, men det er også utrolig viktig at vi aldri tillater oss selv å glemme dette.
De som kom til leirene trodde de skulle få reise hjem igjen, eller videre, snart. De færreste av de gjorde det. “Hvis de ville ta livet av oss, hvorfor ville de sende oss hele denne veien, og ikke bare ta livet av oss der vi var”, hadde en av de overlevende fortalt at mange tenkte da de kom frem til leiren. Men det var bare en del av planen, en måte å forhindre massepanikk.
Fangene ble alle instruert til å ta med seg personlige eiendeler de kunne få bruk for, kofferter godt merket med navn, verdisaker, ja selv kjøkkenutstyr. Alt ble tatt fra de ved ankomst, nøye lett gjennom, og alt av verdi ble sendt til Tyskland. Det som ble igjen i leiren er stilt ut for oss alle for å se den dag i dag.
Kun to ganger gjennom hele dagen ble vi spesifikt bedt om å ikke fotografere. Dette var da vi gikk gjennom rommet som er fylt med hår fra fangene (som ble barbert av), og i noen av fengselscellene i kjelleren. En kvalmende følelse bredte seg i meg i det vi passerte, fremdeles på rekke og rad.
Jeg ser rom fylt med sko. Kofferter. Klær. Et par med bittesmå sko for en baby plassert i et monter. Jeg tvinger meg selv til å se nøye på de. Menneskets ondskap har virkelig ingen grenser.
I det vi kommer ut av bygningen i solskinnet flyr en fugleflokk forbi i formasjon. Det føles uvirkelig at et sted som dette eksisterer, at vi mennesker fremdeles den dag i dag gjør all slags grusomme ting mot hverandre, og allikevel, rett på utsiden, går livet videre som normalt.
Thomas peker på headsettet mitt, og jeg tar det av. “Hør!” hvisker han. Det er stille. Så utrolig stille. Hele området er fullt av mennesker, og allikevel er den eneste lyden du kan høre av sko som går mot bakken. Jeg grøsser, og putter headsettet tilbake på ørene og går videre med gruppa.
“Aldri igjen Auschwtiz!” sier Jacek, og setter øynene i oss alle. “Kan du si det? “Aldri igjen Auschwitz?” For jeg, jeg kan ikke det. Jeg skulle ønske jeg kunne si det, men jeg kan virkelig ikke det. Ikke i disse dager”. Jacek svelger, kremter, og utfordrer oss alle igjen til å tenke. Ikke bare ta inn over oss de forferdelige hendelsene der i fortiden, men også koble dette til dagsaktuelle problemstillinger og grusomheter – noen av de alt for nærme det vi anser som våre egne, trygge hjem.
“Det er derfor det er så viktig at dere har kommet hit. Ved å gjøre det har vi tatt et valg om å ta inn over oss det som er historien, istedet for å unngå det som er ubehagelig. Vi kommer hit, vi skal huske, og forhåpentligvis vil det gjøre at vi i det minste tenker oss om to ganger”.
Du kan besøke Auschwitz både med og uten guide. Jeg var selv i leiren med Cracow Tours, hvor jeg varmt anbefaler Jacek. (Ikke sponset! Kun anbefalt basert på egen opplevelse).
7 Comments
En utrolig urett som ble begått.
Godt men trist beskrevet ;-(
Takk for det. Utrolig enig!
Huff, det er nesten så jeg gråter bare av å lese om dette. Det er så utrolig trist alt det som skjedde. Har lest en del gode bøker med historier fra konsentrasjonsleirene. Bøker som virkelig fester seg i hjerterota. Jeg har selv besøkt Sachenhausen utenfor Berlin og det er som du sier, viktig å sette av tid til å besøke en konsentrasjonsleir.
Jeg har også besøkt Auschwitz og Birkenau to ganger, først i 10. klasse og deretter da jeg gikk på folkehøyskole. Det gjorde like sterkt inntrykk den andre gangen jeg var der! Utrolig viktig historie å fortelle, og det er også viktig at historien blir koblet opp mot hendelser i dagens samfunn. Det ble ikke gjort i særlig grad da jeg gikk på ungdomsskolen, men jeg håper at det er mer fokus på det nå, med alt som skjer rundt i verden.
Enig med deg, Marianne, jeg føler det er for lettvindt å si at «det var da», og ikke trekke paralleller til alt som skjer i våre dager. Mamma hadde sett at det var flere som hadde lagt igjen litt skeptiske anmeldelser til firmaet vi dro med, nettopp fordi man ble utfordret til å tenke seg om to ganger, og til å se datidens hendelser i kontekst med nåtid. Det ble jeg svært overrasket over å høre, for nettopp dette synes jeg kanskje var det beste med hele turen. Men ja, det er kanskje litt vel konfronterende for enkelte? Jeg synes det uansett er viktig, og veldig bra at det blir mer av sånt fokus!
Det er så sørgelig og vemodigt at besøge dette sted og svært at skrive om. Jeg synes at du har gjort det godt. Jeg var så ked af det i lang tid efter, da jeg besøgte stedet. Det påvirkede mig dybt og jeg kan slet ikke forstå, at mennesker kan behandle hinanden på denne måde.
/Annette
Jeg er helt enig med deg Annette, det er helt forferdelig å tenke på hvordan vi mennesker har behandlet, og fremdeles den dag i dag behandler hverandre. 🙁 Takk for at du leste!