Durrës, Albania

“Kanskje vi skal dra til Albania? Jeg mener, bare sjekk det ut, de har strender, varmt klima, en spennende historie, er ikke så veldig turistifisert, og det skal være skikkelig billig der?”

– Meg, omtrent hver gang noen har sagt noe om å reise siden 2015

Albania har vært et land jeg har vært kjempegira på å besøke i flere år nå, så da Thomas og jeg begynte å gjøre research for hvor vi skulle reise i sommer, måtte jeg selvfølgelig foreslå det for han. Et raskt søk på Google senere var han også overbevist. Yes!

Durrës, som faktisk var hovedstad i Albania for en kort periode i 1914 (og så ble erstattet med Tirana igjen i 1915) var stedet vi endte opp med å bo da vi besøkte Albania i sommer.

Vi bodde på hotell Royal G, som var helt nytt (det åpnet faktisk tidligere i 2018), et hotell som hadde en superb beliggenhet rett ved stranda, og som ligger veldig nært nærmeste busstasjon (som lå ca 10 minutter med buss unna hovedbusstasjonen i Durrës). Hotellet har beliggenhet rett ved Adriaterhavet, og utsikt til havna i Durrës som er en av de største havnene i Adriaterhavet. Fra Durrës til Tirana er det omtrent 31 kilometer.

Med omtrent 300 solskinnsdager i året er Durrës et flott sted å reise til dersom du liker å sole deg, bade i havet eller bare slappe av i deilig, varmt vær. Beliggenheten gjør også at det er en god base dersom du vil reise på dagsturer til Tirana, Ohrid i Makedonia, Prizren i Kosovo eller til Montenegro, og du kan også enkelt komme deg fra Tirana videre til omtrent over alt i Albania med offentlig transport.

Albansk mat, hva kan jeg si?

Albania har god mat, men er et land der måltider er veldig basert på enten kjøtt eller fisk. (Jeg snakket med flere i Albania som hadde følt behov for å endre dietten sin mens de var i Balkan-landene, som en av guidene jeg snakket med. Hjemme der hun var fra var hun veganer, og hun hadde raskt måttet endre hva hun spiste etter å ha flyttet til Albania (med alle intensjoner om å være veganer igjen etter hun kom hjem igjen). Etter et par måneder der hun hadde spist fryktelig mye salat hadde hun til slutt besluttet å spise litt fisk og, rett og slett fordi det var så vanskelig å finne gode alternativer som fungerte for henne over tid). For meg, med cøliaki, var mesteparten av maten i Albania derimot veldig bra. De bruker derimot ikke veldig mye tilbehør, sauser eller lignende. Står det «biff og poteter» på menyen på restauranten, så er dette nøyaktig hva du får. Ikke noe salat. Ingen saus. Og ofte var det heller ikke mulig å bestille dette som tillegg til retten du ville ha.

På vår siste kveld i Durrës dro vi en tur inn til sentrum for å finne et sted vi kunne ta en drink, og kanskje noe å spise. Etter en lett distraksjon fra et iskrem-sted gikk vi rundt mest på lykke og fromme (bare for å se hva som fantes), til Thomas utbrøt «Oi! Se der!» Jeg gikk tilbake til han, og så en utrolig fin bakgård, fylt med deilige puter, lyspærer i trærne og jeg hørte deilig bakgrunnsmusikk spille. Oborri het stedet. Vi gikk inn, og det var som å dukke inn i en liten oase beskyttet fra utsiden (noe som var veldig imponerende, ettersom nabostedet, et stort hotell med restaurant, hadde diskomusikk og blinkende lys).

«Det er tydelig at det ikke regner ofte her» sa Thomas, mens han så utover alle putene som lå spredt utover både sofaer og stoler utendørs. Vi bestilte drinker fra den hyggelige betjeningen, og fikk litt gratis snacks med på kjøpet. Drinkene var utrolig gode!

Vi bestilte like godt én til, og plutselig begynte det å regne. Bare sånn, ut av ikke noe. De ansatte sprang opp på beina, og prøvde desperat å samle sammen alle putene, og vi reiste oss naturlig nok og begynte å hjelpe de. Da alle putene var ryddet vekk, kom han som hadde solgt oss den første drinken bort til bordet vårt. Det viste seg at han var manageren, og han var kjempeglad for at vi hadde hjulpet til med putene. «Jeg lager noen mojitos til dere som takk for hjelpen», sa han, og så kom både han og ei jente som jobbet der bort og satt seg med oss med hver sin drink. Vi endte opp med å sitte med de resten av kvelden, og snakket om reising, om Albania under kommunismen, om endringene landet opplever nå… Det var en utrolig interessant og morsom kveld, og i stedet for en kveld med pakking og tidlig i seng endte vi opp med å bli sittende til klokka to om natta, før vi tok en taxi tilbake til hotellet.

---

I Albania kan du enkelt finne spor fra deres fortid som kommuniststat, med gigantiske statuer plassert midt i byene. Det er også enkelt å finne eksempler på at landet går gjennom store forandringer nå, og at de blir mer og mer påvirket av sine naboland og verden rundt. Det er tydelig at Albania har gått fra å være et land lukket både for sine egne borgere og for omverdenen til å bli et land fylt av mennesker interessert i verden rundt seg, og ikke minst med en verden rundt som er nysgjerrige på de.

Drona var med til Albania, og underholdt barn i alle aldre (de fra rundt 3 til minst 80+, i det minste), noe som har vært tilfellet uansett hvor vi drar (ja, kanskje med unntak av Marokko, da). Her er Thomas lokal superhelt på stranda i Durrës, og fikk barna til å både le og rope entusiastisk mens han viste de hvordan drona fungerte.

 

Jeg ble øyeblikkelig forelsket i Albania, både i folkene, deres nysgjerrighet, de vakre landskapene og den spennende historien til landet, og det er definitivt et land jeg vil reise tilbake til og oppleve mer av en dag.