Gålå – Peer Gynts rike

Se for deg følgende scenario: Svigermor ringer kjæresten din. Hun har noe hun vil spørre han om (eller en tjeneste å be om, tror jeg til og med hun kalte det). Du skjønner, hun har noen billetter til en teaterforestilling, på en utendørs scene med fantastisk norsk natur, og et hotellrom ekstra, med frokost og middag inkludert. Og hun vil veldig gjerne at dere skal være med. Det må jo være en hake ved det hele? Neida. Og det var hvordan vi endte opp med å reise til Gålå, Thomas, jeg og moren hans, Sissel.

“Tssshjjj!” sa dørene på toget i det de lukket seg, og toget sakte begynte å bevege seg ut fra Oslo sentralstasjon. Det var torsdag morgen, klokka var 08.02, og foran oss stod tre store kaffer. Fantastisk! I følge tidstabellen skulle togturen ta omtrent 3,5 timer, så satt oss godt til rette, lente oss bakover, og underholdt oss selv (jeg med en bok, de andre med hver sin iPad). Vi satt i komfortvognen, noe som betød fri tilgang til kaffe og aviser.

Etter kort tid skiftet utsiden av toget fra å være bykjerne til mindre byer, til alt vi kunne se var natur. Turkist vann rant nedover i ei elv på den ene siden av toget, og på den andre siden av toget så vi mindre bakker, og bak de igjen: fjell! Mannen på andre siden av midtgangen fikk det travelt med å sette fra seg kaffekoppen sin, og dro frem kameraet sitt. Fargene utenfor togvinduene var så skarpe og vakre at det så ut som utsikten var photoshoppet. Nøyaktig etter tidtabellen ankom vi Vinstra togstasjon, hvor vi fikk dratt både oss selv og baggasjen ut.

En smilende dame med navnskilt møtte oss på perrongen, og førte oss til bilen som skulle ta oss til hotellet. Hun var ikke opprinnelig fra området, men med en familie som hadde hatt hytte i traktene i generasjoner kunne hun fortelle oss både små og store fun-facts om tingene vi passerte på veien. Etter en drøyt 20 minutter var vi fremme ved Wadahl Høgfjellshotell, hjemmet vårt for natten.

Sissel hadde trodd vi skulle bo nede i sentrum av Gålå, men dette hotellet ligger et stykke lenger opp i fjellet, 933 meter over havet, for å være nøyaktig. Jeg kunne omtrent ikke vente med å skulle begi meg ut i terrenget mens vi ventet på å få sjekke inn, og øyeblikket etter ryggsekken var satt på rommet var jeg klar. “De sa det fremdeles var én time igjen til lunsj, ikke sant? Skal vi ta en liten tur rundt i området rundt hotellet?” Thomas og Sissel så på hverandre, og lo. “Hun liker virkelig naturen, hun der, gjør hun ikke?”

Det første jeg så da jeg rundet bygningen var fjellene. Og dem var det mange av. Og en innsjø! Og kuer! Flerfoldige kuer! Jeg gikk sakte nedover mot de, mens jeg snakket med myk og lokkende stemme for og ikke skremme de. Et par av de stoppet midt i drøvtyggingen og stirret på meg et øyeblikk, før de slo seg til ro med at jeg ikke var ute etter hverken de eller gresset deres, og fortsatte etingen. Jeg tok noen bilder av de, og gikk tilbake til de andre.

Og så tok vi en fellesshoot sammen med kuene. “Haha, dere, se for dere de som bor her ser oss fra vinduet nå, og de bare rister på hodene og sier “kan dere tro de by-folka der, har de aldri sett kuer før?” mens de forferdet ser på oss posere ved kuene” lo vi. Vi rakk en liten tur nedover gata vi bodde i, men snart var det tur for å returnere; det var tid for lunsj.

Som var en overdådig buffet! “Synd at du ikke drikker vin, Sissel” sa jeg, “ellers skulle vi jo nesten hatt et glass til denne maten her”. Hun så på klokka si. “Den er jo etter 12, så jeg synes ikke dere skal la det hindre dere”, smilte hun tilbake. Da så. Etter alt for mye mat bestemte Thomas og jeg oss for at vi ville ut og gå tur i den vakre naturen utenfor, mens Sissel gikk på rommet sitt for å slappe av litt. “Åh nei, det er bare tre timer til middag nå” sukket jeg, og kjente magen var full av deilig lunsjmat. Vi dro frem kameraer og drona i en fei, og så satt vi i vei til skogs.

Vi hadde blitt anbefalt å gå til utkikkstårnet, hvor man visstnok skulle få en fantastisk fin utsikt. Turen i seg selv var ikke så lang, men som to fotografer på tur utstyrt med kamera, telefoner – og drone, endte vi opp med å bruke drøye to timer totalt. Oslo har vært utrolig varm og tørr i sommer, så naturen der var brunsvidd og død. Å komme seg ut i denne grønne, frodige naturen var dermed helt himmelsk.

Vi fant tårnet, kom oss opp i toppen, og jommen hadde de ikke rett, de som anbefalte det til oss, utsikten var helt fantastisk. Som en bonus fantes det plansjer langs rekkverket som forklarte hvilke fjell vi kunne skimte foran oss, og ettersom det var en vakker solskinnsdag fikk vi god utsikt utover både Rondane og Jotunheimen.

Vi fikk til og med litt tid til å leke med drona i skogen.

 

Tilbake på hotellet var det tid for middag. Til forrett fikk vi torsk, og til hovedrett var det (en utrolig stor porsjon) lammeskank. Desserten hadde gluten i seg, så den var ikke noe for meg (jeg fikk dog tilbud om frisk frukt, men jeg var helt stappmett etter lunsjen og middagen, så jeg takket pent nei). Så fant vi frem de varme klærne våres, og gjorde oss klare for hoved-eventet på turen: Peer Gynt-stykket spilt ved Gålåvannet.

Skuespillet var utrolig interessant. De har laget en moderne vri på det klassiske stykket Peer Gynt (skrevet av Henrik Ibsen i 1867, med premiere som skuespill i 1876). Skuespillerene var helt fantastiske, med både kjente skuespillere (Nils Ole og Jakob Oftebro, for å nevne de mest kjente), mindre kjente skuespillere og lokale folk som bare stilte opp fordi det er gøy. Jeg ble så imponert! Omgivelsene var helt fantastiske til skuespillet, musikken var flott, og de holdt på i timevis (vi fikk til og med en fantastisk solnedgang over Gålavannet, som var en stor bonus!)

Etter skuespillet var over ble vi busset tilbake til hotellet, der vi fikk servert ertesuppe (de var veldig glade i å mate oss der!)

Mette, trette og fornøyde rullet vi inn i senga, og sov som spedbarn – utrolig hva frisk luft og vakker natur gjør med sjela. Etter frokost morgenen etter rakk Thomas og jeg til og med en tur i svømmebassenget på hotellet, før det var på tide å ta toget tilbake til Oslo.

Jeg følte meg enda mer takknemlig for det herlige været vi hadde hatt dagen før, ettersom denne dagen var tåkete, grå og regnfull. Mens jeg lente meg tilbake i setet mitt på toget sendte jeg en medfølende tanke til de stakkars sjelene (samt skuespillerene) som skulle se stykket ute i regnet den kvelden. Jeg er sikker på at stykket er fint uansett hvordan vær du får, men for meg gjorde knallværet definitivt opplevelsen enda bedre.