Erika Fatland er hva jeg vil anse som en “nåtidens moderne oppdagelsesreisende”. Med blant annet en mastergrad i sosialantropologi i sekken, reiser hun rundt og dokumenterer møter med ulike kulturer og menneskene som lever i den. Deretter skriver hun bøker basert på disse opplevelsene, før hun legger ut på nytt – denne gang for å fortelle historiene videre til de fremmøtte på hennes foredrag. I oktober 2020 lanserte Kagge forlag hennes per nå nyeste bok, Høyt, hvor hun beskriver møtet med ulike mennesker bosatt i Himalaya. Jeg var på lanseringen, og fikk avtalt et møte med den bereiste forfatteren mens hun var i Oslo for å promotere boken.
Jeg møter Erika midt i Oslo sentrum, nysgjerrig på mennesket som befinner seg bak alle disse andre personenes historier. For hvem er hun egentlig, Erika Fatland?
Alene på reise
Det å reise alene er noe som flere og flere av oss forsøker seg på. Erika har også reist alene en rekke ganger, både i forbindelse med studier og for å lære språk, samt senere i jobbsammenhenger. – Min første reise alene var da jeg i tre måneder var i Guatamala i 2006, forteller Erika. – Jeg ønsket meg intensive spanskstudier, og reiste ned og fant lærer selv.
Reisegleden var blitt vekket tidligere, under en reise som backpacker i India og Nepal sammen med daværende kjæreste. Hun gikk lei av backpacker-tilværelsen, men verden var hun på ingen måte ferdig med. – Jeg ville reise, men det var ingen som kunne være med. Skulle det bli noe av, så måtte jeg reise alene. Så da dro jeg, smiler Fatland, og trekker på skuldrene. Senere har det blitt mange reiser, også i forbindelse med jobb, forteller hun. På mange av turene har hun reist alene.
– Å ha med noen på jobbtur er bare forstyrrende. Da er jeg jo ikke på ferie. Jeg kan anbefale det å reise alene, sier Erika, og nikker bestemt. – Men nå som har jeg reist så mye alene i forbindelse med jobb, så går jeg rett i jobbmodus om jeg reiser alene. For meg er det nå blitt sånn ferie betyr at jeg reiser sammen med andre, med selskap, ler hun. På de fleste av reisene Erika har skrevet bøker om har hun reist alene, dog sammen med teddybjørnen Werner, som i følge Erika har “mål å bli verdens mest bereiste bjørn”.
Erika reiser også sammen med ulike guider og lokale på destinasjonene hun besøker. For selv om hun kan en rekke språk: fransk, spansk, italiensk, russisk, tysk og “litt arabisk” (som hun definerer det som: “nok til at jeg kan starte en samtale, men ikke fullføre den”), er det ikke alltid like lett å kommunisere med de lokale. Spesielt ikke når destinasjonene du reiser til består av mer avsidesliggende områder hvor turister er et sjeldent syn.
Satse, prøve og være utholdende
At Erika skulle reise rundt og skrive reiseskildringer var ikke hennes opprinnelige plan. Faktisk har hun ingen formell utdannelse som forfatter – men hun er gift med en, forfatter Erik Fosnes Hansen. – Han har gitt meg mange tilbakemeldinger, noen konstruktive, og noen skikkelig brutale, bekrefter hun med et smil. Det å skrive godt er nemlig ikke noe som kommer av seg selv. – Du kan selvfølgelig ha et iboende talent, men til syvende og sist må du øve, øve, øve. Du må sette av tid, og jobbe fokusert. Har du lyst til å skrive, ja da må du skrive. Det holder ikke å bare sette av litt tid til å bli forfatter på kvelden etter jobb, mellom ni og halv ti på kvelden, som en liten pause fra hverdagslivet før Netflix, sier hun med et skjevt smil.
Selv om Erika er storfornøyd med tilværelsen som reisende forfatter, legger hun ikke skjul på at det ligger mye jobb bak hver utgivelse. Jeg spør om hun har noen tips på lur til de med en forfatterspire i magen. – Man må være villig til å satse, prøve og være litt utholdende. Det er ingen garanti for at det går bra. Også må en tørre å satse, bare kjøre på!
Fra mastergrad til tøffe utgivelser
Boka “Englebyen”, utgitt i 2011, ble til nærmest som et resultat av feltarbeidet Fatland påbegynte under mastergraden i sosialantropologi. Erika besøkte byen den nord-ossetiske byen Beslan i Russland, der hun intervjuet overlevende og pårørende etter terroraksjonen som rammet den lokale barneskolen i 2004. 333 mennesker, 186 av de barn, ble drept i angrepene som varte i tre døgn. Dit reiste hun også tilbake etter graden var i boks. – Jeg jobbet med mastergraden min, og mens jeg skrev på den innså jeg at dette ikke “bare” var en master, det var også en fortelling som burde leses av flere, forteller Erika.
Med både grad og utgivelse i boks ble neste prosjekt boka “Året uten sommer”. I denne boka møter Fatland mennesker berørt av terroraksjonene i Norge i 2011. Etter dette kjente hun at hun måtte gjøre noe annet. – Alt var så mørkt. Møtene med menneskene, det å skrive om deres historier, og så fortelle de videre etterpå… Folk satt på foredragene mine her hjemme og gråt. Jeg kjente at nå var det nok, nå måtte jeg gjøre noe annet.
Erika rister litt på hodet, ser tankefull ut, før hun fortsetter. – Møtene med de sørgende mødrene i Beslan, å høre deres historier, er fremdeles blant de sterkeste opplevelsene jeg har hatt på mine reiser.
Menneskemøter på kryss av grenser
Etter disse bøkene har Erika skrevet henholdsvis bøkene “Sovjetistan” (2014) og “Grensen” (2017). Også disse bøkene handler om menneskemøter. Sovjetistan ble til på en reise i de gamle -stan-landene, mens Grensen tar leseren med til samtlige land langs Russlands vidstrakte grense.
– I den nye boka di, “Høyt”, er du derimot i Himalaya. Hva fikk deg til å velge denne destinasjonen? spør jeg henne.
Himalaya var det første området Erika reiste til som backpacker. – Himalaya er kanskje verdens mest fascinerende region. Her har man et enormt etnisk og kulturelt mangfold. En støter på nye språk hver dag – språk som ikke nødvendigvis er beslektet i det hele tatt i nabodalen. Her har all slags folkeslag søkt tilflukt i fjellene i hundrevis av år, forteller hun.
Der handlingene i både Sovjetistan og Grensen forholdt seg innen konkrete, fysiske landegrenser, utspiller handlingen i Høyt seg i området mellom to av verdens mest folkerike land. I områder Fatland tidligere hadde besøkt som backpacker, og sett de mest opplagte stedene, ønsket hun nå å komme bakenfor turistløypa og oppdage mer av denne regionen. Og mer fikk hun: – I løpet av turen møtte jeg alt fra burkakledde kvinner i Pakistan til utøvere av tibetanske nakendansritualer. Det at de bor i høyden er i grunn det eneste menneskene jeg møter i denne boka har til felles.
Å planlegge for det en ikke kan planlegge
Gjennom bøkene sine tar Fatland oss med på sine eventyr, der hun blander både historie, såkalte “fun facts”, opplevelser og erfaringer hun selv opplever. Hvor enn hun reiser virker det som hun kommer tett på de ulike menneskene hun møter. Men hvordan planlegger en egentlig en slik lenger tur – hva med visum, reiserute og menneskene hun skal møte? Er alt nøye timet og tilrettelagt, eller er det rom for spontanitet og endringer i programmet?
Reiseruta i “Grensen” gav omtrent seg selv – det var jo bare mer eller mindre å følge grensen til Russland. Turen til Himalaya var dog vanskeligere å planlegge, forteller Erika. Flere landegrenser skulle krysses, noe som krevde flere ulike visum. Et helt maskineri av papirmøller skulle forseres, og dessuten var det ferieavvikling ved ambassadene. – Da jeg endelig fikk visum til India, var det med krav om at grensen skulle krysses med fly. Jeg endte dermed opp med å måtte fly en distanse som ville tatt en time med bil, sukker hun.
Også språklig var denne turen mer utfordrende enn de tidligere. Erika reiste derfor ofte sammen med lokale guider og tolker på de ulike etappene. – Fordelen med disse er at de gjerne har et stort kontaktnett, slik at de fungerer som en døråpner mot flere mennesker. Ulempen er det at man mister litt av måten folk velger å ordlegge seg på ved å måtte kommunisere med de via tolk.
Erika kommer i kontakt med en rekke ulike mennesker, og vi får små innblikk i deres liv og ritualer. Hvordan kommer en så tett innpå mennesker en møter for en såpass kort periode? – Terskelen for å invitere en fremmed inn er lavere i mange land, og gjestfriheten er stor. I for eksempel Pakistan er det ikke lenger turister, så folk der synes det er litt ekstra spennende når de først møter en. Og nettopp denne gjestfriheten er en av de tingene Erika sitter igjen med som sterkest inntrykk fra reisene sine. – Ofte er det de som har absolutt minst som byr på mest. Det lille de har, det skal deles!
“Stort sett er folk snille – verden er bedre enn sitt rykte!”
Det at hun som kvinne reiser alene er noe mange biter seg merke i. – Det spørsmålet jeg definitivt får oftest er om det ikke er farlig å reise rundt alene i de områdene jeg drar. Men som regel er det jo ikke det, sier Erika, og gestikulerer ivrig.
– For det første gjør jeg alltid grundig research på områdene jeg skal til. Og jeg har knapt nok opplevd situasjoner jeg vil betegne som skumle. Stort sett er folk snille – verden er bedre enn sitt rykte! I tillegg reiser Fatland ofte rundt i diktaturer, hvor det stort sett er lite kriminalitet og streng bevoktning av politi.
– Det å reise alene er egentlig veldig fint, opplevelsene du får blir kanskje “litt mer ekte”, sier Erika, og forklarer videre: – Når du reiser alene er du mer sårbar, mer eksponert for det fremmede du reiser. Du kan ikke gjemme deg i en boble med de du reiser sammen med, og kommer derfor lettere i kontakt med andre. Du får behov for å snakke med noen, slik at du er mer kontaktsøkende. Også er det lettere for andre å ta kontakt med kun én person enn en gruppe.
Som et lite tips til de av oss som dagdrømmer om å reise til fjerne, spennende destinasjoner når det lar seg gjøre igjen, kommer Erika med et lite tips på tampen. – Hvis man reiser til steder det er veldig øde kan det være smart å ha med litt antibiotika, være sin egen doktor. Forberede seg litt.
Oppdagelsesreiser i coronaens tid
Å dagdrømme seg avsted til fjerne steder er det nærmeste vi kommer reiser i 2020. Og som en moderne oppdagelsesreisende – hva gjør egentlig Erika nå «i disse corona-tider»?
– Jeg var i Fransk Polynesia med Erik da landegrensene stengte. Vi reiser som regel bort for å skrive sammen når vinteren kommer, og hadde reist så langt vekk en vel egentlig kunne komme. Med 11 timer tidsforskjell var Fransk Polynesia helt genialt, for innen vi stod opp hadde alle mailer for dagen alt kommet.
På veien tilbake til Norge var egentlig planen en tur innom Påskeøya, men dette ble som mange andre reiseplaner i 2020 lagt på is. – Men Påskeøya går jo ikke sin vei. Også skulle jeg jo skrive en liten bok, da. Og nå skal jeg jo reise masse også i høst – men til mer kortreiste steder som Molde og Bergen. Høyt kommer ut på dansk i slutten av november, og Erika håper fremdeles hun vil kunne delta på lanseringen i Danmark. – Håpet er lysegult, men det begynner jo å tære på. Jeg håper vaksina kommer snart, konkluderer Erika.
Heldigvis var reisen som dannet bakgrunnen for Høyt ferdig før lockdown, og nå er boka publisert og tilgjengelig i bokhandlere landet over. Jeg takker Erika for tiden, og begynner å pakke sammen, men på vei ut døra klarer jeg ikke lenger dy meg fra å spørre – blir det flere bøker? – Ja, jeg har jo ingen jobb, så det må jo bli flere bøker, ler Erika.
Alle bilder er publisert med tillatelse av Erika Fatland. Tusen takk!
2 Comments
Erika Fatland er en utrolig kul dame! Ja er nå godt over 2/3 i boken Høyt. Så det var gøy å lese litt mer om forfatteren selv, og hennes syn på å reise. Og eventyrene hun har gjennomført. Syns du har gjort et flott intervjue, Desiree:) Kjenne meg godt igjen i beskrivelsen av det å reise alene. Og det faktumet at det gir mer nærkontakt til de som bor i området du besøker. Det blir mer ekte 🙂
Herlig intervju og skikkelig inspirerende innlegg! Erika er supertøff og jeg digger bøkene hennes! Flott skrevet, Desirée! 🙂