Selvpåført matkoma i Milano

Tidlig i juni i år hoppet jeg i det og dro avgårde på det som var min andre reise helt alene. (For de av dere som kanskje ikke har lest om det var min første tur alene til London i 2017). Jeg hadde aldri vært i Italia før, på tross av at det italienske kjøkken og deres viner er blant mine absolutte favoritter. Uten alt for mange konkrete planer hadde jeg bestemt meg for at jeg bare skulle spise meg gjennom Milano i løpet av langhelgen jeg hadde der.

Før avgang hadde jeg sikret meg noen meter med bobleplast fra jobben, funnet frem kofferten med hardt skall fra kjellerboden, og gjort research på mat i Milano. Jeg visste at jeg var pent nødt til å fylle kofferten med all slags deilige delikatesser, spesielt fordi Thomas ikke hadde anledning til å bli med til Italia på grunn av jobb.

Italia…Når du tenker på det italienske kjøkken, hva tenker du da? Pizza? Pasta? Risotto? Ost? Vin? Gelato? Tiramisu? Du ser hvor jeg vil hen. Det er ufattelig mye godt som kommer fra det italienske kjøkkenet!

Her er noen av tingene jeg lovet meg selv å teste i Milano:

Pizza

Hvis jeg bare kunne spise én ting resten av livet til jeg døde fra i dag av, så hadde jeg valgt pizza. Amerikansk pizza, italiensk pizza, hjemmelaget pizza, frossenpizza… Jatakk, jeg elsker pizza!

Jeg hadde hørt at det å spise glutenfritt ikke skulle være et problem i Italia, og heldigvis ble jeg ikke skuffet. Jeg fant nemlig glutenfri pizza under oppholdet i Milano. Nam!

Pasta

Som barn var jeg ikke spesielt begeistret for pasta. Jeg tror dette har mye med å gjøre at de fleste restauranter (og butikker) ikke solgte hverken pasta eller pizza som var glutenfri, og jeg har faktsk fremdeles i en alder av 30 tilgode å spise fersk pasta. Som et resutat var “pasta” forbundet med en slags blek versjon av makaroni eller spaghetti når jeg først fikk det servert i barndommen.

I Milano hadde de fleste restaurantene mulighet for å bestille pastarettene deres med glutenfri versjon (digresjon: dette er også normalen i Oslo, Norge, nå). Jeg bestilte en gigantisk porsjon med pasta carbonara, som var fantastisk!

Risotto

Jeg leste online at du ikke egentlig har vært i Milano med mindre du har spist Risotto Milanese. Vel, jeg kunne jo ikke -ikke- ha vært i Milano, så det første jeg spiste i byen var denne retten.

Risotto Milanese er en risotto med ris, safran, ost og smør. Gult og deilig! Nam!

Gelato

Italiensk iskrem! Jatakk! I en rekke ulike smaker! Minst én gelato bør spises per dag du er i Italia, synes jeg.

Vin

Amarone. Chianti. Barolo. Prosecco…
Det er en rekke ulike typer vin i Italia. Rød, hvit og musserende. Til lunsj, aperitivo, alene eller til å dele. Liker du vin, sørg for å teste noen ulike typer når du først er i Milano.

Aperitivo

Mens jeg gjorde research på Milano var det ett ord jeg tidligere ikke hadde vært borte i som stadig dukket opp. “Aperitivo” stod det, og det virket som om folk ikke kunne påpeke nok hvor viktig det var å ikke gå glipp av dette. Men hva er egentlig aperitivo?

Aperitivo er opprinnelig en drink som skal “klargjøre” magen din for mat, altså sette i gang fordøyelsen. Aperitivo er omtrent som en slags avart av “happy hour”, bare bedre. Du kjøper en drink, og inkludert i prisen får du med litt mat. Internett kunne fortelle meg at det finnes flere ulike typer for aperitivo, så selvfølgelig måtte jeg prioritere å få testet noen av de. Ikke mindre enn tre ulike aperitivo fikk jeg testet:

Meatball Family

Sentralt plassert i Navigli-området var aperitivo på Meatball Family den første jeg forsøkte meg på. Denne var for to personer – så det passet godt at jeg dro dit sammen med Sheela, ei jente fra New Zealand som også besøkte Milano aleine. For €8 hver får dere en drink og en liten hamburger hver, samt en porsjon med pommes frittes og oliven til å dele. Deilig!

Spritz

Midt i Navigli-området (Spriz har til og med utsikt utover kanalen) gir denne baren deg virkelig god valuta for pengene dine. Kjøp en drink fra menyen for €10, og spis så mye du bare måtte orde fra buffeten innenfor. Og, forsyn seg så mange ganger du vil! Jeg tuller ikke engang (OK, da, de “trenger bordet” antagelig om du ikke kjøper mer enn den ene drinken, og sitter der i flere timer, men det er definitivt mye tid og mat for pengene!)

Terrazza Aperol

Dette var definitivt det mest turistifiserte stedet jeg besøkte i løpet av oppholdet i Milano, og antagelig hadde jeg aldri endt opp her om det ikke var for Tamsin, den Sør-Afrikanske jenta jeg ble kjent med på free walking tour, som foreslo at vi dro nettopp hit.

Terrazza Aperol ligger tvers over torget for Duomo Milano, du vet, den store kirken. Det er et stort lokale, du betaler €15 for en drink (stiv pris!) og du får ikke din egen mat. Først skal jeg innrømme at jeg var litt skuffet, og følte meg litt lurt (dum turist midt i smørøyet, liksom). MEN! Servitører gikk rundt med ulike typer mat (pai, mozzarella med pesto, omelett, pizza +++), og du kunne ta så mange du ønsket. Aperolen er god, det er en DJ på terrassen som spiller live, og alt føles litt fasjonabelt. Skal du først gjøre noe super-turist, så er dette et godt og ganske morsomt valg.

Å spise ute alene

En av tingene jeg virkelig ville oppleve mens jeg besøkte Milano var å gå ut på restaurant, helt alene, for å spise middag. Dette er kanskje den tingen som jeg, og jeg tror mange med meg, synes er mest skremmende og ubehagelig med hele aspektet alenereise.

Jeg hadde allerede vært ute alene for å spise lunsj (med et glass vin og på skikkelig restaurant), noe jeg av en eller annen grunn ikke synes var så skummelt (jeg antar det er fordi lunsj gjerne er et kjappere måltid, mens middag er noe jeg gjerne bruker lenger tid på, og som i hodet mitt har flere koblinger til sosiale aspekter).

Så skummelt jeg nå enn synes det var, så visste jeg at jeg bare måtte få til å forsøke dette. Jeg ønsket å utfordre meg selv – og overvinne frykten!

Jeg endte opp på Pizzeria Piccola Ischia, en pizzarestaurant som lå rett ved hostellet jeg bodde på. At jeg havnet her var helt tilfeldig, jeg var litt seint ute med å komme meg ut for middag (det er nemlig alt for mye å se og gjøre i Milano, men det er en historie for en annen gang). Til min store glede oppdaget jeg at dette stedet var åpent helt til 23.30, slik at jeg hadde god tid til å få meg litt mat. De hadde til og med glutenfri pizza, dog de var svært sparsommelige med hva de ville putte på toppen av pizzaen min som fyll. Jeg snakket med manageren, som kunne fortelle meg at dette var fordi de ikke produserte fyllet selv, og ikke ville risikere å “glutene” noen ved et uhell. Noe som jo er fint, men som også medførte at jeg ikke fikk den mest spennende pizzaen jeg har spist noen gang.

Mens jeg ventet på pizzaen skaffet jeg meg en halvliter med italiensk rødvin som jeg koste meg med. Jeg hadde med meg telefonen, ei bok, og jeg følte meg litt utilpass. Restauranten var full, og jeg hadde fått et bord akkurat der man gikk inn i rommet jeg satt. Jeg følte meg litt teit da jeg skulle sette meg ved bordet mitt, “var det medfølelse jeg så i øynene til servitøren da han så jeg var alene?”, noemen jeg ristet det raskt av meg. Å ikke vite hvem noen på restauranten var føltes litt skummelt, men egentlig også ganske frigjørende. Hvorfor skulle jeg bry meg om hva de tenkte om hvorfor jeg satt der aleine på en lørdag kveld? Jeg kom jo uansett sikkert aldri til å se noen av de igjen.

Vinen var god, og så snart jeg klarte å slappe av og ikke fokusere på meg selv og hvor uvant situasjonen var kjente jeg skuldrene senke seg. Helt ærlig, så var det ganske deilig å sitte der helt for meg selv, i stillhet, men allikevel ha alle menneskene rundt meg som snakket sammen i bakgrunnen. Jeg skjenket i mer vin til meg selv, og smilte tilbake til han ved nabobordet jeg tilfeldigvis møtte blikket til.

Pizzaen kom på bordet, mer vin i glasset, og på slutten av måltidet bestilte jeg til og med en espresso. For 17€ fikk jeg en stor pizza, 0,5 liter med vin, vann og en espresso, og til og med en shot med limoncello (italiensk likør) på huset. Rimelig fornøyd med meg selv, og en erfaring rikere rullet jeg god og mett ut, og tilbake til hostellet.

Å spise ute alene var ikke like skummelt som det jeg så for meg at det skulle være – dog jeg skal innrømme at jeg nok fremdeles foretrekker at middagen er mer av den sosiale sorten.

Noen idéer for selvpåført matkoma i Milano:

SanPietro
Risotto og vin, og superfint interiør.

To.Market – ta med deg deilig mat hvor det måtte passe deg (jeg valgte en park).
Pizzeria Piccola Ischia
Hvor jeg spiste min første middag ute aleine
Artico – gelato