Les også mine andre poster fra Sri Lanka:
Jeg vet ikke med dere, men når jeg reiser til et nytt sted, så liker jeg å lese meg litt opp på det før jeg reiser. Personlig er jeg veldig glad i reisebøker, som Lonely Planet eller Footprint, men jeg bruker også gjerne alt for mange timer (er det egentlig mulig? Jeg liker å dagdrømme meg bort til reiser når jeg ikke har mulighet til å faktisk være på en) online og på Instagram osv. Så selvfølgelig gjorde jeg dette også før jeg reiste til Sri Lanka.
Som vi alle vet fra min tidligere bloggpost (gikk du glipp av den? I såfall kan du se den her), startet ikke 2017 så bra for meg. Jeg fikk hjertet knust, og ja. Heldigvis kom jeg meg på beina, dro på min første reise alene, og senere det samme året møtte jeg Thomas. Eller, det er ikke helt sant. Vi jobbet allerede sammen, men i løpet av de sommermånedene begynte vi å henge sammen. Og like hverandre. Veldig godt. Men selvfølgelig kunne ikke alt være så lett. Thomas hadde allerede levert oppsigelsen sin til jobb, og planla en større reise, en reise for “ett år eller to, kanskje lenger”. Så det så ut som om vårt eventyr sammen ville slutte før det engang rakk å begynne. Bortsett fra at skjebnen ville det annerledes – og denne gangen i min favør.
Thomas spurte meg, omtrent en uke før han skulle reise avgårde, hva vi skulle gjøre med oss da han reiste. For å være ærlig hadde jeg ikke lyst på et avstandsforhold. På den andre siden var det eneste jeg ville enda mindre enn å ha et avstandsforhold å si hadet til han, og kanskje ikke se han igjen. Han var enig. Vi ble enige om å gi oss et forsøk, snakkes mye og se hva fremtiden kunne ha for oss. Det tok ikke lang tid før Thomas spurte om jeg ville reise til Sri Lanka og besøke han, der han skulle være i tre måneder. Selvfølgelig ville jeg det! Så til jul fikk jeg i gave av han som opprinnelig var en kul kollega, og så ble til en flørt og nå var kjæresten min, tur-retur billetter til Sri Lanka(!)
Mitt eventyr på Sri Lanka begynte ved landing på Bandaranaike flyplass i Colombo, halv ni en fredags morgen. Jeg hadde ikke fått sove i det hele tatt på turen (som gikk fra Gardermoen, via Dubai, og endelig Sri Lanka), og følte meg derfor ganske trøtt, men så snart jeg satt føttene på Sri Lankisk grunn ble all tretthet byttet ut med forventninger og spenning. Jeg fant raskt bagasjen min, og møtte Thomas på utsiden av flyplassen, han jeg ikke hadde sett siden midten av november (ca to måneder tidligere). Det føltes fantastisk å se han igjen! Jeg landet som sagt tidlig på morgenen, og etter et kort øyeblikk der vi begge sto litt som to hunder som nervøst sniffer mot hverandre, var alt supert, og vi var lykkelig gjenforent.
Han hadde i all hemmelighet ordnet med overnatting i Colombo, et par netter på hotellrom med aircondition og mulighet for å få slappet av sammen. I taxien som tok oss fra flyplassen til hotellet, mens jeg lykkelig skviste Thomas sin hånd, var alt jeg kunne gjøre å stirre ut av vinduet mens Colombo suste forbi utenfor.
Jeg ante ikke hva jeg skulle forvente idet jeg gikk inn dørene på Mövenpick hotell, og tuslet etter Thomas inn på rommet vårt i 15. Etasje. For en utsikt! Fra rommet vårt kunne jeg se rett ut i Det Indiske hav, og som Thomas sa “senere i dag går sola ned der borte”. Som om det ikke var nok, hadde rommet et badekar med samme utstikt, en enorm seng med den største dyna jeg noensinne har sett (anbefales så absolutt etter en lang, søvnløs reise), samt en enorm buffet, og infinity-pool på taket. For å si det mildt, Thomas ble fort tilgitt for å ha “dratt fra meg” hjemme i den norske vinterkulda.
Den første dagen må jeg ærlig innrømme at jeg gikk og tok en lur rett etter lunsj. Etter noen timer på øyet, fremdeles passe i ørska, tok vi heisen opp til takterrassen, og så utsikten utover havet samt utover byen, mens tordenskyene rullet inn fra havet. Vi drakk mojitos, med store, lykkelige smil på ansiktet, og da takterrassen stengte på grunn av de store vannmengdene tok Thomas hånden min, og så kjørte vi heisen til en annen etasje der vi spiste sushi på en japansk restaurant.
Mitt første møte med det faktiske Asia kom først da vi forlot “sikkerheten” i å tusle rundt inne på hotellet morgenen etter (ja, noen var såpass trøtt og sliten at jeg ikke forlot hotellet den første dagen). “Har du noen gang vært i en tuk-tuk før” spurte Thomas meg, og jeg så entusiasmen alt lyse i ansiktet hans. Jeg ristet på hodet. Hele han lyste opp i et gedigent smil. “Da skal du få prøve noe nytt nå!” Jeg hadde sett tuk-tuker på bilder, og i filmer tidligere, men det var ikke før jeg satt meg inn og den begynte å kjøre at innså at det ikke fantes noen setebelter. Eller det faktum at det eneste som separerte meg fra den gale trafikken rundt meg var en liten plastikk-del, som regel dekorert med klistremerker, bilder og hysteriske sitater. Som sagt, jeg liker å lese om steder jeg skal, og boken min hadde fortalt meg at det beste stedet å starte i Colombo var på Pettah Markets. Så det var dit tuk-tuken tok oss. Oss to, og hele resten av Asia, føltes det som.
I det vi gikk inn i gatene på markedet befant vi oss plutselig midt i et folkehav. Det var folk over alt, folk som bar på ting, rullet ting, folk som skyndte seg avgårde, folk med en million ting spredt ut foran seg til salgs, folk som ropte og skrek, biler som tuta… Du skjønner hva jeg mener. Det var absolutt ingen sjanse for at jeg skulle klare å stoppe og ta noen bilder, selv om øynene mine så utrolig mange motiver jeg gjerne ville fanget. Som fotograf føltes det definitivt ut som en mild form for tortur. Etter noe som føltes som en evighet, men som sikkert egentlig bare var ti minutter med forvirring fant vi en café vi kunne dukke inn på for noe kaldt å drikke. Thomas satt seg ned, så på meg som hadde sunket ned på en stol, og begynte å le. “Jeg husker så godt mitt første møte med Asia, og jeg følte meg nøyaktig slik som du ser ut nå”. Jeg klamret meg fast til brusen min, mens jeg så ut fra caféen og grublet på hvordan jeg skulle ta for meg virrvarret der ute for å se noe mer enn bare kaos.
Vi tuslet et lite stykke til før Thomas spurte om jeg ville gå til et litt mer stille sted, kanskje for lunsj? Jeg nikket. Jeg liker ikke å gi opp, men det å få tatt noen bilder på markedet uten å kveste meg i forsøket, det gav jeg bare opp. Vi hoppet inn i en ny tuk-tuk, og forlot det folkerike kaoset på Pettah Market.
Å gå inn på den kombinerte restauranten og museumet som Thomas visste om føltes som å komme til en annen verden sammenlignet med det bråkete markedet vi nettopp hadde forlatt. Takknemlig lot jeg meg selv skli ned i en stol, og kort tid etterpå stod en iskaffe foran meg. Noen ganger når jeg er ute og reiser må jeg virkelig krangle med meg selv. Jeg vil ofte både se ALT som er, men samtidig vil jeg også slappe av litt på ferien min, sove litt, lese noen av bøkene fra den endeløse haugen av bøker jeg vil lese som bare blir større og større… Dette var et av de øyeblikkene. Etter lunsj bestemte vi at vi skulle dra tilbake til hotellet, kose oss i sola, svømme i bassenget og nyte den deilige brisen som kom inn fra havet. Resten av dagen ble tilbragt i badetøy, med nesa i ei bok, perfekt avslapning, og i god tid før solnedgangen tuslet vi ned på rommet, og nøt solnedgangen fra badekaret, med et glass vin i hånden.
Etter å ha nytt de fantastiske fargene på himmelen, sa Thomas at han visste om en veldig kul restaurant han ville vise meg. Som sagt, så godt. Drinkene ble servert i de kuleste holderene, formet som sykler, og bakgården var innredet som en liten oase, fylt med kjærlighet. Maten var herlig (jeg må virkelig påpeke at maten var en stor favoritt på Sri Lanka for meg. Krydret, deilig og billig!) Etter å ha spist oss gode og mette dro vi tilbake til hotellet, og fordi vi visste at dette var den siste natten med aircondition tok vi tidlig kvelden.
Morgenen etter, etter nok en fantastisk frokost med sjøutsikt, tok vi med oss bagasjen og hoppet på toget til Hikkaduwa, en by ca 17 km fra Colombo. Tog på Sri Lanka er veldig billig, og du kan bestille billetter både i forveien eller når du ønsker å reise (det kan dog være greit å bestille på forhånd, da man bestiller på forskjellige klasser, og de dyreste klassene der du er sikret sete or har aircon kan være utsolgt). Toget mellom Colombo og Hikkaduwa tok ca 2,5 timer, og var en utrolig billedskjønn affære. Jeg satt hele turen og bare stirret ut av vinduet, der jeg så mengder av palmer, strender, små hus og strandhoteller. Det føltes som om jeg reiste gjennom en reiseguide!
Vi ankom Hikkaduwa akkurat i tide til å sette fra oss bagasjen og skifte til badeklær, før vi etter en rask gåtur var på en fantastisk strand, med gul sand mellom tærne, der vi tok en dukkert. Undervannsstrømningene der var relativt sterke, og bølgene ganske store, så det anbefales på det sterkeste at du ikke svømmer lenger ut enn der du kan stå trygt. Etter at en stor bølge skyllet over meg, og jeg propellet rundt oppned under vann, bikinien fyltes med sand og neseborene med saltvann, kravlet jeg tilbake opp i stranda, plantet meg ned i en beach cabana, delte en flaske hvitvin med Thomas og nøt solnedgangen. Et fantastisk førstemøte med Hikkaduwa.
Les også mine andre poster fra Sri Lanka:
Leave a reply