Med lange strender utmerket for surfing, et tsunami-museum, et kloster og kun en kort busstur unna UNESCO-byen Galle utgjør Hikkaduwa en spennende destinasjon absolutt verdt å besøke.
“Hhhhhrrrggghhh!”
Jeg våkner opp til lyden av naboen som på dramatisk vis pusser tennene, og siden spytter tannkremen ut i noe som høres ut som skrekkelig nærme ørene mine. Morgenen er allerede lys, og heten har gjort meg klam der jeg ligger på rommet til Thomas i Hikkaduwa. Jeg snur meg mot han, og ser at han ligger og ser på meg, og smiler. “Våknet du også nettopp av den lyden?” Jeg nikker, og vi bryter ut i latter begge to. “Vel, god morgen til naboen også, da”. Vi kommer oss fort ut av det klamme rommet, får satt på kaffen som vi slår over i to kopper, og tar de med oss for å sitte på hustaket, som er flatt, og omkranset av fantastiske palmer. Et voldsomt kakofoni av fugler og dyr møter oss, og vi blir sittende stille en stund, med kaffekoppene i hendene, nyter naturen og kaffen, og jeg føler meg selv våkne gradvis ettersom kaffen kicker inn. Vi pakker klart for en dagstur til stranda, rydder inn kaffekoppene, og går ut i dagen.
En kjapp tur med tuk-tuk senere står vi utenfor denne fantastiske kaféen, Salty Swamis,, som er startet opp og drevet av noen australiere. Jeg går for en vegansk Swami bowl, med grillet gresskar, avokado, varm, rød ris, hummus og en rekke grønnsaker og fantastiske krydderier. Så godt at en kunne gråte, og utrolig mettende! Befinner du deg i Hikkaduwa på et tidspunkt synes jeg du skal gjøre det selv den tjenesten å dra dit. De er i tillegg utrolig flinke til å merke hva på menyen deres som er vegansk, vegetarisk, glutenfritt og melkefritt. Tommel opp, altså!
Full av deilig mat og kaffe ramler jeg ned på en solseng i det vi ankommer stranda. Solbrillene er raskt på nesa, og så er nesa godt planta i ei bok, og slik ligger jeg i flere timer, kun avbrutt av et par bad, og bestilling av en brus (eller ti). Da det nærmer seg lunsjtid tar vi en liten rusletur på stranden, der sanden er hverken for kald eller for varm, og finner en koselig liten kafé i strandkanten. Resten av dagen er vi bare på stranda, og rett før solnedgang kjøper vi en flaske avkjølt hvitvin, som vi sammen med to glass tar med oss ned i en ledig strand-cabana, og der nyter vi denne mens vi ser himmelen farges i en rekke nyanser av blått, gult, oransje, rosa og lilla mens solen går ned. Vakkert! På vei tilbake til huset tråkker vi nesten på en skorpion! Wops! Lesson learned, når en går ute etter mørkets frembrudd er det smart å ha med seg lommelykt (og faktisk bruke den).
Dagen etter går vi de få minuttene fra huset bort til At Ease Beach Hotel, et hotell startet opp av en norsk dame og mannen hennes. Thomas må jobbe et par timer, og jeg bestemmer meg derfor for å utforske stranden litt på egenhånd. Jeg får øye på et par fiskebåter som ligger dratt opp på stranden litt lenger bort, og går bort for å se om jeg kan få tatt noen fine bilder av de.
Slik er det jeg møter Dinesh. Dinesh sin familie eier nemlig disse båtene, og han vil gjerne vise de frem til meg da han ser at jeg står der og beundrer de. Vi blir stående og snakke sammen en god stund. “Du skjønner, her i Hikkaduwa går det et slags belte med skjell og korallrev lenger ute i vannet”, sier han og peker ut mot havet. “Det var det som reddet mange av oss under tsunamien i 2004. Bølgene som slo innover Hikkaduwa var store, men sammenlignet med hvor store de var lenger oppover langs kysten var de små her. Det er fordi skjellene bremset opp bølgene noe før de kom inn hit. Lenger opp langs kysten hadde de derimot “rensket opp” vannet ved å fjerne mye av skjellene og korallene.” Jeg nikker stumt. For hva kan man vel egentlig si til sånt? “Jeg har øvd meg på å klatre i palmetrær siden da”, fortsetter han, “slik at hvis det skulle skje igjen, så vet jeg at jeg klarer å klatre helt opp i toppen. Men jeg er ikke sikker på om jeg vil klare å få med meg moren min helt opp”. Jeg rister på hodet. Å forestille seg den vanvittige frykten som må ha kommet sammen med tsunamien den desemberdagen er umulig.
Han viser meg så båtene familien eier. “Dette er ganske små fiskebåter, de tar vi som regel bare ut for en dag, siden det hverken er noe sted å gå inn, og ingen ting som skygger for solen.” Jeg spør om jeg får ta et bilde av han sammen med båtene, og han gir meg et stort smil. Selvfølgelig kan jeg det! Gjestfriheten og humøret til de lokale på Sri Lanka er det ikke noe å utsette på. Smilet blir bare større da jeg ber han velge favorittbåten sin av de som ligger der, så jeg kan få bilde av han ved siden av den. “Denne!” sier han, og går raskt bort til den ene, som han forteller meg at tilhører onkelen hans. Solen begynner å gå fra varm til ubehagelig varm, så etter litt mer prat takker jeg Dinesh for historiene, og for bildene, og går tilbake til boka mi.
Å gå langs strandkanten er noe som jo høres utrolig avslappende og romantisk ut, men mange steder er strendene alt for overfylte, eller sanden brenner føttene dine. På Sri Lanka derimot er det god plass på de endeløse strendene, og sanden føles som regel god mellom tærne. Thomas blir med på en liten rusletur etter han er ferdig med å jobbe, og så finner vi en cabana og en ny flaske kald vin, og gjentar solnedgangsuksessen fra dagen før. Utrolig vakkert, og som balsam for sjela!
Galle
Morgenen etter er vi ute langs hovedveien, en vei som går fra oppe i Colombo og går gjennom Hikkaduwa, for å finne oss en buss. Igjen var det bare å sæla på, og gå ut for å vente, for her er det ingen timetabeller, sanntid og Ruter-apper å forholde seg til. Bussen kommer til slutt, og omtrent en halvtime etter er vi fremme i byen Galle. Galle (uttales uten e) er Sri Lankas fjerde største by, og her finner du en rekke spor fra både portugiserne, som i sin tid bygget byen, og en del nederlandsk byggestil, alt blandet sammen med Sri Lankisk kultur. I Galle må vi kjapt stoppeopp for å se på et tempel som er under konstruksjon. Detaljene er helt fantastiske! Galle har også, som de andre byene, en rekke større Buddha-figurer langs med veien som holder øye med oss mens vi går videre.
Første stopp; frokost! Vi finner den koselige restauranten Poonie’s Kitchen, der vi får plass i den vakre bakgården som er fylt med vakre ting som sommerfuglfigurer på veggene, planter, fine skilt og en karpedam(!) Dekorasjonene i seg selv er verdt besøket, men heldigvis skuffer hverken maten eller drikken heller.
Neste mål er Galle Fort, og fyrhuset, begge oppført på UNESCOs verdensarvliste. Mens vi går langs fortet får vi en rekke vakre utsikter å se på, samt en mild bris som kommer inn fra havet, noe som gjør seg godt i varmen. “Hva tror du de der skal?” sier jeg til Thomas, mens jeg nikker i retning ei jente som stavrer seg utover i vannet iført kjole, med et kjempeblad i hendene. “Tror du de skal ha fotoshoot?” Vi kunne naturlig nok ikke annet enn å stirre litt ekstra mens den stakkars modellen forsøkte å posere med bladet, samtidig som hun også forsøkte og ikke bli skylt overrende av bølgene som kom inn. Vi fant oss en pub, en som endelig faktisk både hadde cider på menyen og hadde det inne (mange steder på Sri Lanka har nemlig cider oppført på menyen, men de fleste hadde det ikke inne da vi forsøkte å bestille det).
Galle har også en rekke små butikker som er verdt å ta en titt i. I tillegg er vel ingen besøk i Galle fullendt uten en tur innom Isle of Gelato, , der vi trykket i oss massevis av iskrem. Da det var tid for solnedgang gikk vi tilbake til Galle Fort, sammen med omtrent alle andre i Galle, og jeg vil anbefale å se solnedgangen derfra. Vakkert!
Etter solnedgang gikk vi på The Heritage Café for en deilig middag (jeg la merke til at mange restauranter på Sri Lanka ikke har alkoholservering, noe som ikke overraskende med tanke på at de færreste på Sri Lanka drikker alkohol. Som regel tenkte jeg ikke engang over det, men enkelte retter er jo ekstra gode med et glass vin til. Dette var et av de stedene). Etter middag fant vi en buss tilbake til Hikkaduwa, hvor vi sovnet som to steiner så snart hodet traff puta.
Selv om jeg nå hadde vært opptil flere dager i Hikkaduwa, hadde jeg sett relativt lite av byen. Derfor, etter en fantastisk frokost bestående av en deilig iskaffe og en omelett (utrolig godt krydret, og utrolig stor) fikk vi tak i en tuk-tuk, og dro ut på ekskursjon.
The tsunami musem, Hikkaduwa
Første stopp: tsunami-museet. Dette var noe som for meg føltes veldig viktig å få sett og gjort. Tsunamien i 2004 traff omtrent 70% av Sri Lankas kystlinje, og ødeleggelsene var massive. Mer enn 30.000 mennesker døde bare på Sri Lanka. Men, fordi Sri Lanka var rammet av krig på dette tidspunktet, var det ikke en turistdestinasjon, noe som gjorde at media ikke fokuserte på å dekke dette (hvertfall som jeg kan huske fra hjemme i Norge). Jeg ble derfor veldig overrasket da jeg begynte å lese meg opp på Sri Lanka før jeg reiste og lærte hvor mye tsunamien faktisk hadde påvirket landet. Den andre bølgen var den mest ødeleggende, og den skyldte blant annet med seg et helt barnehjem med rundt 150 personer. Et sted mellom Colombo og Galle ble i tillegg et tog med 1700 passasjerer truffet av bølgen, noe som kastet toget inn i jungelen, og nesten alle ombord omkom.
Museet viste bilder av alt dette (med unntak av barnehjemmet fordi, vel, det var jo bare rett og slett ikke der lenger). Det var bilder av mennesker som leker på stranden, nysgjerrige mennesker på vei ut i havet for å se på vannet som trekker seg tilbake, bildet av bølgen som kommer innover og menneskene, så små så små, som løper desperat innover igjen, vannet, skadene, toget totalt ødelagt og togvognene strødd utover som om de var leker noen ikke ville ha lenger, og bilder av de døde. Så mange døde! Utrolig hjerteskjærende og følelsesmessig! Det er selvfølgelig et strengt forbud mot å ta bilder på museet, men ja, det føltes utrolig viktig å se dette! Selv om jeg har lest masse om tsunamien, sett tv-klippene osv, var dette en helt annen opplevelse. Så utrolig “rett i trynet”, så brutalt ærlig!
Museet er drevet av overlevende og ofre for tsunamiens skader, noen av disse hadde klamret seg desperat i timevis til toppen av palmetrær, noen hadde mistet hele familien sin. Museet virker delvis terapautisk for disse, i tillegg til at det er et minnesmerke, samt opplyser besøkende både om selve hendelsene, men også om oppbyggingen igjen på Sri Lanka, både av bygninger, og av menneskene. En rekke mennesker var livredde vannet etter å ha opplevd tsunamien, naturlig nok, og et viktig ledd for å få de til å kunne ha et normalt liv igjen (Sri Lanka er tross alt en øy) var å få disse til å kunne ha et greit forhold til vann igjen. Museet var en fantastisk opplevelse, og jeg vil på det sterkeste anbefale alle å besøke det. Det setter virkelig ting i et perspektiv!
Skilpaddeklekkeriet
Etter museet var overstått følte vi begge for å gjøre noe litt hyggelig. Og hva er vel mer hyggelig enn dyrebabyer, i dette tilfellet på et skilpaddeklekkeri? Dette skilpaddeklekkeriet jobber for å bevare skilpaddene, noe som betyr at de hjelper skilpaddeegg å få klekkes på normalt vis (dog under oppsyn for å sikre at ungene ikke blir spist), og tar med skilpaddebabyene til havet når de er sterke nok til å overleve, samt at de tar vare på skadde eller syke skilpadder. Det var utrolig trist å se resultatet av menneskers uforsiktige opptreden i naturen, skilpadder som var skadd enten av båter eller av plastavfall i havet. Vi mennesker trenger virkelig å tenke mer over konsekvensene av våre handlinger! På den annen side, babyskilpaddene var søte, og det var godt å se at de skadde skilpaddene kunne flyte fritt i vannet uten å være redd for å bli spist eller skadd igjen. Det virket som om de som jobbet der virkelig brydde seg om skilpaddene som bodde der!
Naga Viharaya
Ettersom vi hadde “leid” tuk-tuk sjåføren for et par timer, fortsatte vi turen vår. Neste stopp var Naga Viharaya, et kloster i Hikkaduwa. Da vi kom dit, viste det seg at vi var de eneste besøkende, noe som gjorde at stedet føltes enda roligere og mer avslappende enn om det hadde vært fylt av turister. En nysgjerrig katt dukket opp, og ble med oss på eventyr.
Det siste stoppet vårt på tuk-tuk turen var Tsunami Honganji Vihara, en statue Sri Lanka fikk i gave av Japan etter tsunamien i 2004. Dens 18 meter tilsvarer bølgen som knuste mesteparten av området rundt. Å se for seg selv hva 18 meter rett opp faktisk ser ut som gav litt av et uttrykk!
Etter denne rundturen kjørte sjåføren, som hadde vært med oss hele turen, oss tilbake til At Ease. På kvelden gikk vi ut for å spise curry (må bare nok en gang anbefale maten på Sri Lanka! Så fersk, så frisk, så billig, så mye krydder, og så mye forskjellig), og fikk oss et par drinker, med alle dagens inntrykk fremdeles liggende i bakhodet.
2,5 uker høres kanskje ut som en lang tur, men det er det virkelig ikke.
Min tid på Sri Lanka begynte faretruende å nærme seg slutten, og jeg hadde fremdeles så utrolig mye igjen jeg ville se og gjøre. Dette betyr vel bare at jeg er nødt til å reise tilbake til Sri Lanka senere, noe jeg definitivt tror jeg vil gjøre. Det blir spennende å se hvordan utviklingen på Sri Lanka nå med økt turisme vil bli, og jeg tenker at om en 10 års tid vil det være interessant å reise tilbake for å se forskjellene fra nå (samt de tingene jeg ikke rakk å se denne gangen).
Thomas ble med meg tilbake til Colombo, og igjen bodde vi på Mövenpick hotell (på et langt mindre fancy rom denne gangen, dog det var fremdeles veldig fancy). Jeg føler meg alltid litt melankolsk når et eventyr går mot slutten, men denne gangen føltes det spesielt trist. Jeg skulle sette meg på flyet tilbake til Norge, mens Thomas skulle bli igjen. Han hadde dog avslørt at han gjerne ville komme tilbake til Norge – og til meg(!) når hans tre måneders visum gikk ut. “Men, jeg trenger kanskje et sted å bo da?” sa han, med det søteste ansiktsuttrykket. Jeg kysset han, og lo. “Jeg er sikker på at det finnes noen i Norge som vil føle sympati med deg, og som har en sofa eller noe du kan låne”.
Opprinnelig hadde vi planlagt å dra ut for å spise middag, men i stedet valgte vi å bli på takterrassen den kvelden, den ene fruktdrinken etter den andre, med litt snacks, en fantastisk utsikt over Colombo den ene veien, og en frisk bris som kom inn fra Indiahavet fra den andre. Snart lå Sri Lanka under meg, og jeg så det bli mindre og mindre, og min tur tilbake til Norge var i gang. Jeg var litt mer solbrun. Litt mer bereist. Litt trist for å forlate Thomas, og dette vakre landet jeg såvidt hadde begynt å lære meg og kjenne.
13 dager senere flyttet Thomas inn med meg i Oslo. Et nytt stort eventyr var i ferd med å begynne…
10 Comments
Åhh, Sri Lanka mimring altså! Det første som slo meg når jeg leste dette, var: Når kan jeg reise tilbake? Så mye dere fikk sett i området rundt Hikkaduwa! Jeg var der i godt over en uke, men jeg prioriterte ikke så mange utflukter da jeg allerede hadde vært på en rundreise ellers i Sri Lanka før jeg avsluttet turen her.
Ja, Sri Lanka er jo bare fantastisk! Så mye å se, så mye å gjøre. Jeg avsluttet også turen i Hikkaduwa, og det ble mye tid til å kose seg på stranda og bare nyte livet, men så måtte jeg nesten ta meg sammen litt og se byen Thomas faktisk bodde i. 🙂 Så for min del var det jo en grei motivasjon til å komme meg litt rundt siste dagen der. Men, det er fremdeles utrolig mye jeg ikke har sett eller gjort på Sri Lanka, så jeg kunne definitivt tenke meg å reise tilbake. 😀
Tak for et dejligt levende og personligt indlæg. Det var en stor fornøjelse af læse det og se alle de smukke billeder. Blev helt sulten af alt den lækre mad 😉
Vi har endnu ikke været på Sri Lanka men bliver bestemt inspireret, af at læse dette indlæg. Det ser ud til at der er meget af opleve og ja, tsunamien ramte desværre landet hårdt og de er vel stadig ikke kommet helt ovenpå efter den.
Haha, sikke en måde at blive vækket på. Jeg griner endnu.
Tillykke til jer to og at i valgte hinanden og at bo sammen.
Hav en dejlig weekend.
Tusen takk for det! 😀 Maten på Sri Lanka var bare helt fantastisk, godt jeg kan friste litt med noen av bildene. 😉 Utrolig trist å besøke tsunamimuseet, og også å høre Dinesh fortelle sin historie, og jeg synes også det var leit hvor lite jeg selv visste om hvor katastrofalt det hadde vært der på øya.
Ja, herregud, for en vekkerklokke! Jeg ler fremdeles når jeg tenker på det, haha, det var bare en absurd lyd å våkne til (var bare glad det ikke var Thomas som kastet opp på meg, for det hørtes nesten sånn ut…) Og tusen takk for det! Jeg er utrolig fornøyd med det valget, altså. 🙂 Ha en fantastisk helg dere også!
Hei, Desirée
Her var det flere kjente steder å lese om! Takk for at du tok meg tilbake til Sri Lanka 🙂
Og god reise til dere i morgen. Nye eventyr venter!
/Mette
Takk for det, Mette! 🙂
Koselig å kunne mimre litt om turer en har vært på, og å lese andres innlegg om steder en selv har vært. Nå er nytt pass i hus, kofferter nesten ferdigpakka og reisenervene har meldt seg. Hurra! 🙂 God helg!
Så spennende lesing og flotte bilder. Et sted jeg gjerne vil reise til 🙂
Takk for det! 🙂 Definitivt et spennende land å reise rundt i, masse å se og gjøre der!
For et herlig innlegg om møtet ditt med Sri Lanka! Skulle gjerne dratt tilbake selv, kjenner jeg. All den gode maten, altså… Artig at det var her du og Thomas fant hverandre også. Det gjør jo det lille ekstra! 😀
Takk for det, Renate. Nå møtte jeg faktisk Thomas på jobben min (haha, første dagen min der var det faktisk han som hadde opplæring med meg), og jeg reiste til Sri Lanka for å besøke han, men det var helt fantastisk, og jeg tror nok Sri Lanka alltid vil være litt spesielt ettersom det var der han var da han bestemte seg for å skynde seg tilbake til meg. 😉 Og maten på Sri Lanka, ååå, ja takk, den var bare helt nydelig. 🙂