Les også mine andre poster fra Sri Lanka:
Etter et par dager i Hikkaduwa pakket vi ryggsekkene for noen dagers utflukt, og kom oss på bussen i retning Mirissa, en by ved kysten et stykke videre sørover. Dette var mitt første møte med lokalbussene på Sri Lanka, og da jeg spurte Thomas om når bussen skulle gå så han bare på meg, ristet på hodet og lo. “Vi stiller oss bare ved busstoppet, så kommer bussen når den kommer”. Jeg smilte fårete. Selvfølgelig. De lokale bussene på Sri Lanka er utrolig billige, og i tillegg var vi heldige og fikk sitteplasser. Veien nedover gikk hovedsaklig langsmed sjøen, noe som medførte at jeg stort sett satt og stirret ut av vinduet, mens strender, palmer og små hus føk forbi. Igjen, utrolig billedskjønt.
Å komme seg av bussen, derimot, det var en annen opplevelse. Bussen var på dette tidspunktet stappfull, og så raskt vi reiste oss fra setene våres begynte en familie på ikke mindre enn fem personer å presse seg forbi for å få sitte – mens vi fremdeles stod klemt mellom setene og midtgangen, uten mulighet til å få beveget oss på grunn av 1. nevnte familie som klemte oss, og 2. det var rett og slett ingen steder å bevege seg, fordi bussen var så full. Opprinnelig var planen min bare å følge etter Thomas, men mens han klarte å snike seg ut i retning døra hang ryggsekken min seg fast i en av de tidligere nevnte familiemedlemmene som beveget seg i motsatt retning. Etter et øyeblikks febrilsk fomling med sekken (og en lett, panisk følelse mens jeg så for meg hvordan bussen bare ville fortsette å kjøre, med meg fremdeles ombord, mens Thomas ble mindre og mindre i det fjerne), fikk jeg til slutt berget både meg selv og ryggsekken av bussen.
Lett svett og ved godt mot kom vi frem til stedet som skulle være vårt hjem de neste to nettene, et sted jeg vil beskrive som en mellomting mellom hotell, hostell og strandleilighet, som var fantastisk deilig. Etter å ha kjølt oss ned med takvifta og kald drikke på rommet fikk vi dratt frem kamerautstyret vårt, og dro ut for å utforske stranden i Mirissa, fant et deilig sted med kald drikke og iskrem, innså etterhvert hvor fantastisk utsikten fra bordet vi hadde var, og bestemte oss for å bli der til middag og.
Etter en liten stund la jeg merke til at det virket som om det “regnet sand” ned på foten min med jevne mellomrom. Jeg tittet ned under bordet, og oppdaget en bitteliten krabbe som drev og laget seg et hull rett ved føttene mine. “Aww, se Thomas, så liten den er” sa jeg, og så satt vi begge en stund og “awww”-et oss over hvor søt den var. Vi sluttet dog brått da vi begynte å se at, selvfølgelig, det var flere slike krabber rundt oss. Faktisk var det helt utrolig mange av dem! “Ok, nå begynner det å gå fra å være søtt til borderline skummelt” sa Thomas, og i det øyeblikket kom en enorm krabbe tuslende, noe som fikk oss begge (og samtlige rundt oss) til å sitte med føttene høyt hele resten av måltidet. Var det noen som sa “turister”?
Vekkerklokken rev oss brutalt ut av drømmene våre alt for tidlig morgenen etter. Men det var greit – hvaler sover tydeligvis ikke lenge om morgenen. Ja, for det var de vi var her i Mirissa for, vi skulle ut på hval- og delfinsafari, med selskapet Raja and the Whales.
Når jeg reiser ut på utflukter som denne er det viktig for meg å benytte selskaper som faktisk bryr seg om dyrene eller innbyggerne der jeg skal til sitt ve og vel. Etter en mengde research online kom vi frem til at dette så ut til å være byrået for oss. De har en policy om og ikke komme nærmere dyrene enn en viss avstand, og de sørger alltid for at de kjører båten mot dyrene fra en vinkel som gjør det mulig for de å se at vi kommer, slik at de kan dukke ned under havoverflaten dersom de ikke vil bli forstyrret av en gjeng turister med kameraer. De er i tillegg kjempeopptatt av at man ikke skal forurense, og under turen opplevde vi at en av mannskapet ombord hoppet fra ripa for å svømme ut og hente en plastflaske som noen mistet overbord. Thomas og jeg så på hverandre, og nikket anerkjennende – disse folka var mer enn bare tomme ord!
Selvfølgelig kunne vi ikke bare sette opp ned i en båt, og etter fem minutter være omringet av hvaler. Faktisk er det ganske stor sannsynlighet for at du ikke engang ser hval i det hele tatt på turen, ettersom man jo dessverre ikke kan ringe opp hvalen og be den møte deg. De første timene ombord koste vi oss med å se delfiner svømme og hoppe rundt ved siden av båten vår, og vi så også en stor havskilpadde som fløt dovent i vannskorpa, men ingen hvaler viste seg.
“Der! Der!” ropte plutselig en av mannskapet høyt, og båten bråsnudde. I løpet av brøkdelen av et sekund var samtlige ombord oppe på beina, med kameraene klare. Og ganske riktig – der var den. Mens jeg stod og så på det fantastiske dyret der ute fikk jeg en overveldende følelse innvendig. Jeg tok ingen bilder, jeg løftet ikke engang opp kameraet. Alt jeg gjorde var å stå der, mens jeg stirret og var fullstendig … whalestruck? Akkurat like plutselig som den hadde dukket opp tok den seg et stort magadrag med luft, og dukket ned under overflaten igjen. Mannskapet kom ivrig frem med plansjer og fortalte oss om hvaltypen vi nettopp hadde sett, viste bilder de hadde tatt med sitt enorme zoom-objektiv, og alle snakket entusiastisk ombord om hva vi nettopp hadde sett. Jeg har tidligere sett hval både på Azorene og på Madeira, men jeg kan allikevel nesten ikke la være å gråte når jeg ser de. De er bare så utrolig … majestetiske! I løpet av turen videre så vi hvalen igjen flere ganger, og jeg fikk til og med forsøkt meg på noen tafatte forsøk på å fotografere (noe som selvfølgelig ikke gikk så veldig bra, ettersom jeg ikke hadde noen superzoom med meg).
Hver gang en hval dukket opp til overflaten satt fler av de mindre båtene full fart rett mot hvalen. Jeg kan ikke annet enn å rose Raja and the Whale-mannskapet, som fulgte reglene de hadde satt opp, de holdt avstand, justerte vinklene vi kom mot hvalen til og var generelt veldig hensynsfulle både mot dyrene og oss ombord. I en ideell verden ville alle tenkt seg godt og og gjort mye research før de involverte seg med dyr på reiser. Vær så snill, skal du ut og reise og vil se dyr, undersøk slik at du ikke ved et uhell utsetter dyr for mishandling eller vanskjøtsel.
Etter at alle hadde fått sett hval, delfiner og skilpadde, spist frisk frukt og drukket kaffe, og hatt en liten lunsj, kjørte båten oss tilbake til Mirissa. Ettersom utflukten hadde begynt såpass tidlig var det fremdeles mange timer igjen til solen gikk ned, så vi bestemte oss for å ta en tur på stranden igjen. Utstyrt med kameraer, solkrem, bøker og snart nok en kald drink hver var vi klare for en avslappende kveld.
Mirissa var et fantastisk sted, både for fotografering og avslapping. Dersom du ville oppleve fart og spenning fantes det utallige dykkekurs, surfeklasser og hvalsafarier, mens dersom du bare ville lade batteriene kunne du flyte rundt i det deilige vannet, sløve i en hengekøye, lese og slikke sol på stranden, eller finne et sted i skyggen hvor du kunne drikke fra en fersk kokosnøtt. Paradis!
Les også mine andre poster fra Sri Lanka:
Leave a reply